Budsjettering er mer enn følelser og brutte løfter
Plus
Like sikkert som at det blir julaften i år også, så skal våre lokalpolitikere prøve å bli enige om et budsjett. I år er det mer krevende enn på lenge. Kassa er tom, og det må kuttes. Og det er kuttene som får mest oppmerksomhet. Ikke så rart, det er det folk merker. Det er heller ikke så rart at man står opp for det som betyr noe for den enkelte. Alle krever at deres hjertesak må skjermes, men har få forslag til hvor det skal kuttes. Noen forslag dukker opp, men det er grenser for hvor mye varaordførers lønn kan betale for. Det er følelser, brutte valgløfter, og heftige diskusjoner på kryss og tvers. Men det er om kostnadene, sjelden inntektene.
Budsjettering er også teknikk. Inntekter og kostnader skal balanseres, ikke helt ulikt i alle husholdninger. Det er sjelden lurt å kjøpe seg noe hvis man ikke kan betale for det, og man bør i alle fall ikke gamble på en urealistisk lønnsøkning der framme.
Men det er akkurat det posisjonspartiene gjør. Når kommunedirektøren legger fram sitt budsjett for 2026, så legger han også fram en økonomiplan for 2027-2029. Økonomiplanen viser ikke på krona hvordan det blir fram i tid, men den viser en utvikling. Så kommer det litt tekniske:
Kommunedirektøren legger fram budsjett for 2026. Det er i 2026-kroner. For de påfølgende årene 2027-2029 er det brukt samme kroneverdien, det er altså ingen inflasjonsjustering. Vi vet med stor sannsynlighet at skatteinntekter og rammetilskudd vil øke framover. Vi vet også med stor sikkerhet at kostnadene vil øke. De ansatte vil få lønnsøkninger, og ting blir dyrere. Men også her er økonomiplanen oppgitt i 2026-kroner. Hvis man skal fravike dette prinsippet, og forskuttere økte rammetilskudd fram i tid, må man også justere kostnadene med lønns- og prisvekst.
Noen inntekter bestemmes lokalt, blant annet økte gebyrer og eiendomsskatt. Rammetilskuddet bestemmes av Stortinget. Vi vil få dekket kostnadsøkningene knyttet til lønns- og prisvekst. Men utover det er det høyst usikkert. Det kommer som regel alltid litt mer, men det følger da alltid med flere oppgaver. I sitt alternative budsjett på Stortinget vil SV tilføre kommuner og fylkeskommuner cirka 10 milliarder. Men disse pengene skal blant annet brukes på gratis SFO, økt bemanning og tannhelsereform. Da blir det ikke mye igjen til å styrke eksisterende drift. Senterpartiet er det eneste tuttifrutti-partiet som, i likhet med Høyre, vil styrke kommuneøkonomien uten å pålegge kommunene flere oppgaver. Arbeiderpartiets finansminister Stoltenberg uttalte for noen uker siden at kommunene har penger nok, så der er det neppe mye å hente.
Så når de lokale partiene iler til pressen og sosiale medier og hevder at de bevarer det ene og det andre, så gjør de det med monopolpenger. De spekulerer i at det kommer mer fra Stortinget enn det som skal til for å dekke lønns- og prisvekst. Over de neste fire årene spekulerer for eksempel Ap og KrF at vi vil få 35 millioner mer i rammetilskudd, og 60 millioner mer i skatteinntekter. Senterpartiet øker de samme postene med 27,5 millioner og 60 millioner. Dette altså på toppen av det som med stor sannsynlighet kommer.
I forrige periode økte vi skatteanslaget i flere år. Men vi hadde historisk belegg for å gjøre det. Skatteinngangen hadde vært høyere enn kommunedirektørens prognose i flere år. Selv om vi økte anslaget, fikk vi allikevel enda mer enn det. Og vi kunne ta litt risiko, vi hadde mye penger på bok. Situasjonen nå er langt mer usikker, og økte skatteinntekter blir ønsketenkning.
Kommunen har ikke råd til å ta sjanser! Sparegrisen er tom, og man må kanskje ta opp lån for å betale lønninger. Kommer det store, uforutsette kostnader, eller svikt i inntekter, så går det den veien høna sparker. Posisjonens budsjettering øker risikoen for det betydelig.
Så kan det jo hende at det kommer mer penger inn, og det er selvfølgelig positivt. Men det eneste rette er da å fylle opp sparegrisen igjen, så kommunen blir bedre rustet til å håndtere det ukjente. Det er det som er trygg økonomisk styring. Det Ap, KrF og Sp holder på med er å lure innbyggerne. Man må, dessverre, også ta høyde for at de lurer seg selv.