Herold

«Takk og lov at jeg ikke lever i tropiske strøk hvor jeg må riste skoene opp-ned i fall en giftig edderkopp har gjemt seg i dem», tenker jeg før jeg må ut og måke snø. Pinadø, så heldig jeg er.

Jeg er generelt god på å tenke på alt som kunne vært verre. Jeg er så vanvittig heldig som får lov til å måke snø. Jeg har armer å måke med, det er det langt ifra alle som har.

Og alle som jobber langt nede i gruver eller i uutholdelig varme, eller midt i en eksosgryte i en overfylt og kaotisk by. Her står jeg i frisk luft og er privilegert nok til å måke den reneste, hviteste snø. I den pureste, friskeste luft. Men du allmektige Helly Hansen, hvor jeg egentlig ikke kan fordra det.

Snø er veldig koselig sett innefra. Og greit å spasere i, men når det kommer mengder som gjør at jeg må bruke tiden min på den, og attpåtil tid jeg ikke har, da kan jeg styre min begeistring. I går gikk jeg hjem fra quiz i snøhagl, og jeg hadde snø på steder jeg ikke visste det gikk an å ha snø. Jeg forsøkte forsiiiiiiktig å lirke av meg lue og skjerf uten å få noe nedover nakken, men jo da. Snøkornene drysset nedover ryggen, innenfor klærne – og jeg skjønner ikke hvordan det er mulig, men det var det.

Og i dag må jeg ut og måke. Igjen. Akkurat som i går. Brøytekant ved gårdsplassen, og noen har tatt seg litt vel til rette med en traktor.

Jeg har aldri helt forstått den grensa for når man skal hisse seg opp over snø og naboer. Noen blir så eitrende på naboen og får bunntenning bare vinden feier med seg et par fnugg over gjerdet, liksom.

Men noen ganger har man ikke annet valg enn å lage en skikkelig skavl, og den skavlen kan finne på å breie seg. Når det ikke finnes noe sted å gjøre av snøen er det ikke alltid man kan se den grensen under vann. Jeg mener under snø. Og så kan snø fra ens egen skavl ramle ned på andres tomt, uten at det var meningen. Slikt skjer. Nei, jeg gidder ikke hisse meg opp. Ikke i det hele tatt. Neste gang er det min tur til å bedrive «trespassing» som de sier i USA, før de skyter hverandre.

En venn av meg har gått til krig mot naboen sin. De deler trapp, og etter et skikkelig snøfall måkte naboen – på centimeteren – kun sin del av trappa. Det må ha tatt dobbelt så lang tid kun å måke sin del enn å måke hele trappa i en fei. Så min venn har gått til motangrep, og tar igjen på best tenkelige måte: Han måker konsekvent hele trappa. Straks det har snødd, tar han hele skiten, og samtidig måker han også hele parkeringsplassen – også naboens. Uten å si et pip om det, uten å gjøre vesen av seg eller kreve takk og applaus fra naboen. Psykisk overtak er den beste hevn: Ferdig måkt, vær så god – slik skal man behandle naboer. Og skamme seg, din egoistiske måke-min-halvdel-av-trappa-fjottpeis.

Aaaarrgggh, der kom det en føyk. En eling. En grim eling. Snø inn i hetta. Og jeg fant på en dårlig vits. Hettemåke er ikke bare en fugl, det er også å måke snø mens det blåser så all snøen man måker kommer i hetta. Hettemåke. Hehe. Måke snø mens det kommer i hetta. Hettemåke. Var den morsom? Nei, faktisk ikke. Au. Den var morsommere før jeg satte ord på den.

Himmel, jeg er sliten i armene. Jeg aner ikke om armene mine er sterke eller svake. Akkurat nå føles de som marsipan. Jeg er sikkert kjempesvak. Akkurat som at jeg tror jeg er flink til å gå på skøyter helt til jeg får dem på, og det viser seg at jeg hverken kan stå eller gå på skøyter i særlig stor grad. Tenk om jeg er helt utrolig svak. Farsken, så lei jeg er av denne spaden. Hvor fort går det før man får vannblemmer i hendene? Jeg får sikkert ikke det, jeg har for tykke votter. Men det hadde jo vært fint å få noe synlig man kunne skryte av og bære seg over, ikke bare luesveis som forsvinner i løpet av kvelden.

Har de snø i sør? Jeg tror ikke det, har ikke sett noe om det på nyhetene. Og har ikke fått med meg at de er blitt gjort narr av. Den klassiske vintergreia med nordlendinger som ler av søringer når det kommer enorme mengder snø. Noe så bortkastet. Som om man plutselig kan rydde en hel hovedstad for snø på en halvtime. Vi kan fint gjøre narr av dem, men da burde vi spare det til det er snakk om vind og skikkelig uvær.

Alle de gangene det står en reporter i Oslo med muppetshow-pels på mikrofonen og sier «Her blåser det kraftig» mens trærne i bakgrunnen så vidt rasler litt, versus TV2s Roy-Arne Salater som sto og blåholdt seg i en bodøværing som sa tørt: «Der fór taket». Fantastisk klipp. Og forresten – takk og lov for at snøen på taket blåser bort av seg selv her. Jeg hadde sett mørkt på å balansere på mønet.

Denne snøen er vel uansett ingenting å snakke om, var det ikke nærmest uoverkommelig før i tiden? Har jeg ikke sett bilder i et gammelt album fra 70-tallet med enorme mengder snø i Bodø? Fra Parkveien eller et annet sted i Vestbyen? Må se om jeg finner dem. Kunne vært artig å se. Da fikk man måkt, og ingen hadde snøfresere. Hva koster egentlig en snøfreser i dag? Det finnes minisnøfresere som både er batteridrevne og håndholdte, og minner om en støvsuger. Men nei, det er ingenting å tenke på her. Må måke på. Rydde snø. Hva er forresten best å si: Snømåking eller snørydding? Begge deler høres nøyaktig like strevsomt ut. Og er det også. Aaaarrrggghhh! Det er like før jeg finner min indre Ingrid Gjessing Linhave på vei ned fra Hardangerjøkulen. Fy flate, så tungt det er. Tenk positivt. Snøen er i det minste hvit og aldeles ren. Den er ikke grå eller gul. Eller det verste av alt – rosa. Sist jeg tok dagtog over Saltfjellet på vinteren i store snømengder, hadde lokomotivet plog. Alt rundt toget var helt hvitt, og snøen føyk vilt forbi ruta. Plutselig bremset toget kraftig og tutet voldsomt. Reinsdyrflokk på linja. Uten sjanse til å stanse ble all snøen som føyk forbi vinduet rød. Og alle i kupeen ble stille, og stemningen var rar og uvel helt til Mo, minst. Og da jeg tok toget nordover igjen noen dager senere, var all snø på denne strekningen rosafarget. Her er snøen hvit, og jeg har ikke et eneste skadet reinsdyr jeg må skyte. Altså har jeg ingenting å klage over. Ikke klag. Bare måk på.

Det som er sikkert med snø i Bodø, er at før eller senere blir det også glatt. Enten det snør mer, fryser på eller tiner, så blir det glatt. Og det som også er sikkert, er at etter man har måkt parkeringsplassen sin, kommer brøytebilen eller veiskrapa og lager en bedårende diger kant som også må tas når man egentlig var ferdig. Ikke at jeg klager, jeg forstår at det ikke er andre måter å gjøre det på for å fjerne snø i veibanen. Jo, jeg klager allikevel. For jeg er så lei.

Om man først skal synes det er morsomt å brøyte snø, ville det være om jeg satt i førerhuset på en diger doning på en lang flyplass-stripe, uten hinder og plunder. Bare kjøre rett frem med plog eller skrape, svinge når man må snu, og så brøyte kjapt og effektivt i vei. Kanskje flyplassen kan si ifra om de trenger en brøytelærling eller noe. Jeg ville ha kost meg glugg i et varmt førerhus. Heter det førerhus? Det hørtes så hitlersk ut. Førerhus. Der Führer Haus. Nei, det heter jo førerhus. Så klart. Uansett ville jeg ha kost meg med å sitte varmt og tørt og brøyte snø maskinelt. Bare suse av gårde og gjøre alle på flyplassen glade. I hvert fall ville jeg gjort meg selv glad. Og der! Der er jeg pinadø ferdig med parkeringsplassen.

Fy flate. Bokstavelig talt, for det ble endelig flatt. Nå gjenstår verandaen.

... Og der kom veiskrapa og laga ny skavl.

Jeg håper den første som i sin tid fant på å skrive «Snø gis bort mot henting» på Facebook fikk vanvittig mange likes.