Herold

Regjeringens råd er urealistiske og gir småbarnsmødre dårlig samvittighet.

Mange har skjønt nå at det var dumt å gi sjuåringer Snapchat. Barn trenger ikke mer skjerm. De trenger mindre.

Jeg synes det er fornuftig med en høy aldersgrense i sosiale medier.

Men når regjeringen nå lanserer nye skjermråd, lurer jeg på om det tipper over i moralisering?

Rådene ser ut til å handle mindre om dokumentert risiko og mer om hvordan de synes foreldre bør være.

For hva er faren for mødre som ammer og ser på skjerm?

Det vet ikke regjeringen helt. Likevel gis rådet.

De vil være føre-var.

Barn under 13 år skal heller ikke være på internett alene, heter det i rådene. Vi skal dernest ikke spise foran skjerm.

– For et samfunn vi har blitt. Vi kan bedre enn dette, sa helseminister Jan Christian Vestre om spisescrolling.

Jeg vet ikke hvordan det var hjemme hos ham. Selv leste jeg stort sett alltid tegneserier til kveldsmaten som barn.

Vi som vokste opp uten internett, kjedet oss også så mye at vi lærte den finske setningen «Ei saa peittää». Det sto på panelovnene på badet, og betyr «skal ikke tildekkes».

Sånt leste vi. Alt var altså ikke bedre før internett.

Man kan også undre seg litt over hvor nøye disse rådene er testet mot virkeligheten.

Amming kan foregå store deler av døgnet. Ammende mødre på 1980-tallet leste bøker, hørte på radio og så på TV.

Og rådet om at barn ikke skal være på internett alene, skjønner regelmakerne egentlig hva det innebærer?

Skal foreldre sitte og se på meningsløs «brainrot» sammen med alle barna?

Mye av innholdet barn liker, er nettopp laget for å være uforståelig for voksne. Det er poenget at vi ikke fatter noe av det. Når lærere over hele landet begynner å si «6–7», er fenomenet allerede dødt.

Det er bra at foreldre følger med og engasjerer seg. Men hele tiden?

Det minner litt om kostrådene om å spise belgfrukter og brokkoli. Riktig, men vanskelig å følge i praksis.

Hva med familier med mange barn, skiftarbeid eller aleneansvar? Her får de enda en arena der de kan føle seg som dårlige foreldre.

Når hverdagen består av sen henting, mat i bilen på vei til trening og trøtte barn, kan også rådet som lyder «ikke bruk skjerm som trøst eller for å avlede barn fra negative følelser» fort oppleves som mer prektig enn hjelpsomt.

Dessuten er ikke skjerm bare skjerm. Det kommer an på hva som er på den.

Med en så kort skjermtid, blir det ikke tid til å se film. En videosamtale med besteforeldre kan sprenge grensene. En lydbok og.

Det finnes mye bra på skjerm. Barn lærer å tegne digitalt, spille instrumenter eller pugge gloser på nett.

Samtidig er det åpenbart mye grotesk innhold som techgigantene for lengst burde fått vekk: Vold, porno, hets og misbruk. Det finnes spillplattformer der pedofile oppholder seg, og algoritmer som systematisk belønner mest mulig bruk og avhengighet.

Her er det faktisk grunn til moralisering. Men den bør først og fremst rettes oppover, mot teknologiplattformene, og ikke mot foreldrene.

Likevel elsker vi å rakke ned på hverandres skjermbruk. Og det er ofte mødrene som får gjennomgå. I kommentarfeltene henges småbarnsmødre ut for å se på mobilen mens barna ligger i vognene.

Da jeg leste den skjermkritiske boken «Skjerm barna» av forfatter Maja Lunde, slo det meg hvor mye av debatten som handler om dårlig samvittighet. Hun har rett i at vi bør begrense oss. Men all denne selvpiskingen?

Husmødre på 1950-tallet var mindre sammen med barna sine enn foreldre er i dag, til tross for at de ikke hadde lønnsarbeid. Barna ble ikke konstant underholdt. Det var husarbeid som gjaldt.

Hvis du har to timer skjermtid og to timer dårlig samvittighet, er det mulig at samvittighetskvalene er blitt et like stort problem som skjermen.

Skjermene er kommet for å bli.

Det er ikke sikkert barndommen reddes av at mor legger vekk mobilen.

Den blir i alle fall ikke bedre av enda mer dårlig samvittighet.

Les også