Herold

– Vi er altfor flinke til å klage når noe ikke fungerer. Men vi er for dårlige til å si ifra når ting faktisk er bra.

Det sier Thomas Løvald, som denne uka fikk hjerteinfarkt – og som nå vil bruke sin egen historie til å rette en stor takk til norsk helsevesen og samtidig komme med en tydelig oppfordring:

– Ta kroppens signaler på alvor!

– Dette går over, tenkte jeg

Tirsdag morgen denne uka våknet Thomas rundt klokka fem med sterke brystsmerter. Han skulle egentlig til Oslo på jobb.

– Jeg tenkte helt oppriktig at dette går over. Jeg tok en Ibux, litt Paracet, spiste frokost og bestilte bussbillett, forteller han.

Men smertene slapp ikke taket. Tvert imot.

– Det var en voldsom trykksmerte, som om noen presset hardt med håndbaken nederst på brystbeinet. Til slutt ble det så ille at jeg kastet opp.

Da kona Anette våknet og skjønte hvor vondt han hadde det, var hun krystallklar.

– Hun sa vi måtte ringe 113. Jeg ble nesten litt sur, og mente vi heller kunne vente til legekontoret åpnet. Jeg tenkte jeg sikkert hadde ligget feil på natta.

– Hun tok styringa

Diskusjonen endte med at kona vant.

– Og det er jeg uendelig glad for. Hun tok rett og slett styringa og reddet meg. Jeg mister all råderett – hun er sjefen, sier han og ler.

Legevakta skjønte raskt alvoret og sendte ambulanse.

– De trykket på den store røde knappen og tok beslutningen elegant over hodet mitt. Det var helt riktig.

Da ambulansepersonellet kom, var smertene ekstreme.

– Tårene rant. Jeg hadde smerter i brystet, stråling til skuldrene og var helt stiv i nakken.

Ambulansepersonellet startet umiddelbart behandling mot hjerteinfarkt.

– De var helt fantastiske. Masse utstyr, masse medisiner – og full kontroll.

– Da ble det fest

Med blålys bar det til Tønsberg sykehus.

– Da de ga meg fentanyl, da ble det kjempestemning. Jeg snappet, holdt show og var høy som et uvær. Det var nesten litt festlig midt oppi alvoret, sier han ærlig.

På Tønsberg ble det tatt omfattende prøver, og det ble raskt slått fast at han hadde hatt et hjerteinfarkt. Han ble lagt inn på hjerteavdelingen, og prøveresultatene ble sendt videre til Rikshospitalet.

– Under en ultralyd sa overlegen: «Du er så ung!» Det var nesten det beste jeg hørte den dagen.

– Tre etasjer med hjerte

Onsdag ble Thomas sendt videre til Rikshospitalet.

– Tre etasjer med bare hjerte. Det er helt vilt. Ett døgn etter infarktet lå jeg der og skulle på operasjonsbordet. Tempoet og profesjonaliteten imponerte meg enormt.

Inngrepet ble gjort via håndleddet. Thomas var våken under hele prosedyren.

– Jeg fikk lokalbedøvelse og noe beroligende, og kunne følge alt på storskjerm. Det var faktisk en kjempeopplevelse.

Kardiologen lette etter tette blodårer, men funnene var overraskende gode.

– Han sa: «Dette er kjempebra.» Jeg tenkte: Hva er bra med dette? Men så forklarte han at årene mine ikke var tette. Det hadde sprukket en liten åre rundt hjertet, sannsynligvis etter en blodpropp.

Dermed slapp han å få lagt inn stent.

– Jeg hadde jo tenkt at de kom til å se mange år med hamburger, sjokolade og pottis der inne. Men årene var kjempefine. Helt fantastisk.

– Livet er skjørt

Torsdag ble han utskrevet fra Tønsberg sykehus.

– Det føltes som om jeg hadde vært borte i en uke, men alt var over på 2,5 dag.

På vei hjem ble det en høyst bevisst stopp.

– Jeg stoppet på Ramsum Grillen og kjøpte en 190 grams hamburger som dryppet av dressing. Jeg koste meg så fælt. Årene var jo tross alt ikke tette, sier han med et smil.

Likevel er alvoret ikke til å ta feil av.

– Det vondeste i hele opplevelsen har vært å se hvor redde familien har vært. Barna mine har vært livredde for å miste faren sin. Bare det å skrive ordet «hjerteinfarkt» er tungt. Det har rørt meg langt inn i hjerterota.

– Ikke vær dum mann

Thomas har et tydelig budskap – særlig til menn.

– Vi er for dumme. Vi sier: «Dette går over.» Ikke gjør det. Har du sterke brystsmerter, ring legevakta eller 113. Ikke vent.

Selv har han fått kjøreforbud i fire uker, er sykmeldt og har meldt seg på Hjerteskolen.

– Jeg skal gjøre alt jeg har fått beskjed om. Ta pillene. Lytte mer. Kanskje gå litt flere turer. Folk rundt meg vil meg vel.

– En enorm takk

Facebook-innlegget han delte etterpå, handlet først og fremst om takknemlighet.

– Det var viktig for meg å si takk. Helsevesenet sto på fra første sekund og fikk meg på beina igjen. Jeg har ingenting å utsette – bare ros.

Og historien er ikke helt ferdig ennå.

– Fredag ringte Rikshospitalet. De har startet et forskningsprosjekt og lurte på om jeg ville stille kroppen min til disposisjon for videre undersøkelser. Det sa jeg selvfølgelig ja til. Hvis dette kan hjelpe andre, er det en ære.

Han avslutter med ordene han også delte offentlig:

– Livet er herlig, men skjørt. Ta signalene på alvor. Og det er ikke flaut å be om hjelp – det kan være livsviktig.

– Ikke vent og se

Overlege og seksjonsleder ved hjerteavdelingen i Tønsberg, Erlend Aune, sier historien til Thomas Løvald er typisk for mange hjerteinfarktpasienter – særlig menn.

– Det aller vanligste symptomet er klemmende eller snørende ubehag bak brystbeinet. Rundt 80–90 prosent opplever dette, sier Aune.

Han understreker at mange ikke nødvendigvis oppfatter det som smerte.

– Mange beskriver det mer som et kraftig trykk eller klem. Hvis slike symptomer varer i mer enn 15–20 minutter og ikke gir seg, skal man kontakte helsevesenet umiddelbart. Det er bedre å ringe én gang for mye enn én gang for lite.

Ifølge Aune ser de ofte at pasienter venter for lenge med å søke hjelp.

– Mange er redde for å være til bry eller tenker at de skal se om det går over. Det er særlig vanlig ved førstegangs hjerteinfarkt, fordi man ikke kjenner igjen symptomene. Problemet er at tiden jobber mot deg – jo lenger du venter, jo større skade kan hjertet få.

Han peker på at menn er overrepresentert både når det gjelder hjerteinfarkt og det å vente.

– Det er ikke uvanlig at det er kona som ringer. Menn må tørre å ta den telefonen selv og ringe 113, ikke vente til fastlegen dagen etter. Da kan det være for sent.

Tid er avgjørende

Aune forklarer at rask behandling kan være forskjellen på liv og død.

– Utfallet kan variere fra hjertestans og dødsfall til et svært lite skadeområde på hjertet. Hos noen er dessverre første symptom hjertestans utenfor sykehus. Derfor er det helt avgjørende å komme raskt i gang med behandling.

Når pasienten først er inne i systemet, går det raskt.

– Alle pasienter med hjerteinfarkt kommer inn i et strømlinjeformet behandlingsløp. I Norge og Nord-Europa har vi svært gode systemer for rask diagnostikk, behandling og videre oppfølging.

Mye kan forebygges

Ifølge hjertelegen skyldes de fleste hjerteinfarkt faktorer man faktisk kan påvirke selv.

– Rundt 90 prosent skyldes påvirkbare risikofaktorer. Røyking er en av de største, sammen med høyt blodtrykk, høyt kolesterol, lite fysisk aktivitet og overvekt. Alder spiller også inn, men det er mye man kan gjøre for å redusere risikoen.

Etter utskrivelse får pasientene tilbud om hjerterehabilitering, ofte kalt Hjerteskolen.

– Det er et seks ukers opplegg med tett og tverrfaglig oppfølging. Målet er å redusere risikoen for nytt hjerteinfarkt. Risikoen er høyere etter ett infarkt, men med riktige medisiner og livsstilsendringer kan den reduseres betydelig. Mange lever lenge uten å oppleve nye problemer.

Ikke bare en «mannesykdom»

Aune advarer også mot en utbredt misforståelse.

– Hjerteinfarkt blir ofte sett på som en mannesykdom. Det stemmer ikke. Det er riktignok flere menn enn kvinner som rammes, men mange kvinner får også hjerteinfarkt – ofte senere i livet. Det er viktig at både pasienter og helsepersonell har det i bakhodet.

Han avslutter med et klart budskap – helt i tråd med det Thomas Løvald selv ønsker å formidle:

– Har du vedvarende, klemmende brystsmerter: Ring 113. Ikke vent. Det kan redde liv.