Herold

Norske politikere har oversett lærdommen fra «Vildanden».

Gjelsvik bio

Fremskrittspartiet har fått den ene rævdilteren etter den andre. I innvandringsspørsmålet er sindige Tonje Brenna, Aps førstedame, blitt riktig så hard i klypene. Etter mønster fra sin danske søsterpartisøster Mette Frederiksen er hun åpen for å opprette norske asylmottak i Afrika. Høyres posterboy Ola Svenneby mener høy innvandring kan utfordre den norske samfunnsmodellen, og vil stramme inn politikken.

Blant oss som har sans for det engelskmennene kaller «good, clean, wicked fun», er et race mot bunnen alltid av interesse. Det er spennende å følge med på hvordan den asylrettslige gjestfriheten fordunster innenfor de tradisjonelle styringspartiene.

Årsaken kan avleses i gallup. Ifølge siste InFact-måling er Frp godt over dobbelt så stort som Høyre, og mer enn ti prosent større enn Arbeiderpartiet.

Stigen trekkes opp på alle bauger og kanter. Påfallende er det at stadig flere nordmenn med innvandrerbakgrunn tar til orde for å begrense innvandringen. De føler sin egen posisjon truet av uroen som immigrasjonspresset skaper.

En skvett

Alt peker i retning av at sinnelagspolitikken på dette området, som har vært toneangivende i et par mannsaldre, står for fall. En innvandringsbølge basert på empati og velvillighet har vist seg å bli stadig mer uhåndterlig. Hovedproblemet er et fravær av folkelig forankring.

I Norge er det ingen mangel på hjelpsomhet. Derimot vokser aversjonen mot en elite som trykket sin idealistiske internasjonalisme ned over hodene på folk. Så vidt jeg kan erindre, har knapt nok noen i folkedypet ivret for en fullstendig omkalfatring av befolkningssammensetningen i Norge. Men det er noe slikt vi har fått.

Altså er det i seneste laget å påpeke at mange norske politikere har oversett lærdommen som skoleverket prentet inn i dem, nemlig den obligatoriske gjennomgangen av Henrik Ibsens «Vildanden». Tragedien tilrettelegges av Gregers Werle. Med sin «rettskaffenhetsfeber» ødelegger han en familie. Den ideale fordring, som Gregers pukker på, utløser katastrofen.

Parallellen til norsk og internasjonal immigrasjonskrise er åpenbar. Asylinstituttet, i utgangspunktet et sivilisatorisk adelsmerke, har gitt støtet til folkevandringskaos. En grunnleggende god idé har vist seg å være en dårlig idé, takket være slapphet og forvirring i den praktiske håndhevelsen av prinsippet.

Som man reder, så ligger man. Med åpne øyne har Norge importert en splitter ny underklasse, inkludert alle problemene det medfører. Press på velferdsgodene. Trøbbel i skoleverket. Økt krim.

Her er vi nå. Skal vi dermed hengi oss til en fremmedfiendtlig panikk, slik den brer seg som ringer i vannet fra Frp? Eller akseptere situasjonen, altså skaperverket til flere generasjoner av våre folkevalgte – på kryss og tvers av skillelinjer og maktkabaler?

At mennesker med innvandrerbakgrunn i økende grad blir sett på som et problem, fremfor en berikelse for fellesskapet, er i seg selv ytterst problematisk. Å føle seg uvelkommen fører sjelden til noe positivt. Og sannheten er jo at parallelt med elendighetsbeskrivelsene, i stort og smått, avtegner det seg en suksessfortelling.

I det store og hele finner de sist ankomne seg godt til rette sammen med såkalt etniske nordmenn. I woke-vokabularet er assimilering et fyord, men i praksis er det slikt som skjer. For min egen del blir jeg varm om hjertet når jeg møter unge mennesker, med et fremmedartet utseende i øynene til min generasjon, som snakker kav bergensk. Og om noen har en aksent – hva så? Den som har valgt å leve livet sitt i Bergen, er en bergenser.

Utvilsomt skal vi ta utfordringene forbundet med masseinnvandringen på alvor. Men samtidig er det nødvendig å senke skuldrene. For hva er alternativet? Å få ketchupen tilbake på tuben?

Når angstbiterne begynner å fable om asylantmottak langt borte fra våre egne grenser, for ikke å snakke om summarisk retur av dem som allerede er her, bør vi være på vakt. Tankegodset stinker. Nazistenes første innskytelse var bortvisning av jødene, kanskje omplassering i en eller annen fjerntliggende ødemark. I neste omgang kom ideen om en Endlõsung.

Å håndtere immigrasjonsproblematikk med paranoia som rettesnor er en oppskrift på omfattende sosial vantrivsel. Bare se for dere den endeløse tautrekningen som en snuoperasjon avstedkommer, alle skjebnene som skal avgjøres i rettsapparatet, støttegrupper som gråter sine modige tårer, ankesaker, kanskje en repatriering eller to. Muligens får en og annen politiker anledning til slå seg for brystet som «streng, men rettferdig». Men det er også alt.

Det er like greitå venne seg til at Norge er endret for bestandig. Noen vil gjerne gråte en skvett over den homogene nasjonen som har gått tapt. Men hva hjelper det?

Og forresten var ikke fortidens Norge enhetlig og idyllisk i det hele tatt. Det var et beinhardt klassesamfunn, i tillegg gjennomsyret av irrasjonelle fordommer på kryss og tvers – mot samer, mot tatere, mot nordlendinger, mot striler. Og selvfølgelig mot østlendinger i vest, og bergensere i øst.

Man kan spørre seg: Er det i praksis mulig å ha et velfungerende fellesskap uten noen å se ned på? Hva om vi prøver å svare JA på det spørsmålet? Er det ikke like greit, fremfor å gråte over spilt melk, å innse at slike tårer er spilt møye?

La oss leve våre liv i fordragelighet – som det nye folket vi ugjenkallelig er blitt.

Å være kunde på narkokartellenes marked er asosialt