Lundteigens politiske liv: Den grĂžnne klut!
Per Olaf Lundteigen har sittet 24 Är pÄ Stortinget for Senterpartiet. I seks perioder har han trÄkket opp og ned pÄ LÞvebakken, kjeftet, kranglet og vÊrt pÄ kollisjonskurs med de fleste. En slags «grÞnn klut» om vi kan bruke det uttrykket.
Den ferske biografien har undertittelen «Her er mitt politiske liv». Den er fortalt til journalist Thomas Vermes. SkjĂžnt biografi og biografi. Dette er vel strengt tatt 380 sider som er diktert â det er Per Olaf Lundteigens versjon av alle Ă„rene, mange av sakene og noen av kontroversene. Jeg tror det er viktig at leseren er klar over akkurat dette. Ikke fordi Lundteigen juger mer eller mindre enn andre, men fordi det nesten alltid er flere variasjoner av sannheten i politikken.
Grovt sett kan vi si at Lundteigen i denne boka definerer seg som en grasrot-representant, en folkets mann. Han liker ikke elitene, maktkonsentrasjon og veldig store enheter. Og han er fullstendig uredd nÄr det kommer til Ä smelle med kjeften mot nÊr sagt hvem som helst. Andre politikere blir rundere i kantene med Ärene, mer realistiske med hensyn til hvilke kamper de gÄr inn i osv. Noen vil mene at de blir litt feige med tiden. Ikke Per Olaf Lundteigen. Han er blitt kalt det meste av sin nÊrmeste politiske ledelse. Det har sikkert gÄtt inn pÄ mannen, men ved neste korsvei er det pÄ han igjen. Om det er et av EUs energidirektiv eller noe annet som Norge skal innfÞre eller amerikanske baser rundt omkring i fedrelandet, sÄ regn med Per Olaf Lundteigen.
Fortjener han en biografi?
Er han ikke bare en kverulantisk kranglefant av en ful og infam bondetamp som elsker Ă„ provosere? Mange, ikke minst blant Senterpartiets tidligere og nĂ„vĂŠrende ledelse, vil rope et samstemt «JA»! Og mange av dem har forsĂžkt Ă„ spenne bein pĂ„ ham nĂ„r det nĂŠrmet seg nominasjonstid. Bare for Ă„ konstatere at ikke bare blir han nominert Ăžverst pĂ„ Buskerudlista â han blir jaggu valgt ogsĂ„! Seks ganger!
I boka hevdes det at selv om han krangler med mange, sÄ skjer det helst oppover. Blant vanlige medlemmer, altsÄ pÄ grasrota, bedyrer han at han inntar en ganske annen holdning, langt mer ydmyk og nedpÄ. Det er nok et faktum at blant Senterpartiets menige medlemmer og folk flest i bygdemiljÞene, ja, sÄ er Lundteigen langt mer populÊr enn i sin egen partiledelse.
Hans stÞrste politiske seier til dags dato er da nei-siden vant folkeavstemningen i 1994. Da Anne Enger ble Nei-dronninga og Lundteigens venn professor Kristen Nygaard var rÄdgiver og strateg. NÄ er dette mer enn tretti Är siden. Verden er i forandring, mindre trygg. Noen mener at den siste tidens utvikling krever at vi tar en ny EU-debatt. USA under Trump kan sette Nato i fare med sine krav om Ä overta GrÞnland. Flere mener at tiden er inne for Ä vurdere EU-medlemskap. Men i denne boka fins det ingen antydning til slikt fra Lundteigens side. I forholdet til EU er han like uforsonlig. Ikke sÄ overraskende for de som kjenner ham. Men med sin omfattende politiske erfaring kunne han godt ha kastet et blikk framover og ikke bare bakover.
Alliansebygger
Boka skriver absolutt godt om Lundteigens politiske metode. Han betrakter seg som en alliansebygger. Enhver demokratisk strategi mÄ bygge pÄ felles virkelighetsforstÄelse og han nevner sine fire viktigste allianser:
BONDE-ARBEIDER: Langsiktig tillitsbygging mellom Senterpartiet og fagbevegelsen bÄde i LO og utenfor. Han fikk betydelig inspirasjon av fagforeningsveteraner som Jan Davidsen.
LOKALSJUKEHUS: Utvikle og ikke legge ned. Klassisk breifront-politikk der gode, lokale krefter stimuleres til kamp lokalt. Mange la merke til «Bunadsgeriljaen». Noe som stadig ble henvist til fra Stortingets talerstol. De fleste husker at sykehusstriden pÄfÞrte bÄde statsrÄd Bent HÞie og APs helsepolitiker Ingvild Kjerkol politiske banesÄr. Flere lokalsjukehus ble faktisk reddet.
ANTIBIOTIKA: Lundteigen mener at utfasingen av stoffer som narasin og monensin i foret til kylling og kalkun, er enestĂ„ende i internasjonal sammenheng. I den sammenhengen skryter han av bĂ„de norske forskere og ledelsen i Norgesgruppen â en av de stĂžrste matvarekjedene. Den tok stĂžrre samfunnsansvar ved Ă„ prioritere trygg mat.
SAMFUNNSOPPDRAGET: Han er fornÞyd med en viss Þkt forstÄelse for at jordbrukets samfunnsoppdrag er matberedskap. Som betyr Þkt selvforsyning av norsk mat fra norske arealer. Selv om han ikke er fornÞyd med selvforsyningsgraden som han mener er for lav.
Hvis denne boka er hans politiske testamente, er disse punktene blant de viktigste verdiene i hans politiske ettermĂŠle.
Leseverdig for politisk interesserte
Lundteigen kaller seg ikke bonde, men gÄrdbruker. Han er ikke spesielt glad i Bondelaget, men holder seg til SmÄbrukarlaget.
Hans base har vĂŠrt fotfolket, fĂžrst i Vestfossen der han kommer fra, etter hvert i hele Buskerud og sĂ„ i resten av landet. Han legger ikke skjul pĂ„ at han har reist sĂ„ mye i Norge at det har gĂ„tt utover familielivet. Folk som kjenner ham mener at det er fĂ„ norske politikere som har sittet pĂ„ flere landsens kjĂžkken med kaffekoppen enn Lundteigen. Noen beskriver mannen som en slags emissĂŠr â en omreisende predikant som alltid har et budskap.
Jo da, Per Olaf Lundteigen fortjener en biografi. Denne er ikke veldig kritisk, men leseverdig for politisk interesserte helt fram til siste del. Der fyller jordbruksoppgjĂžrets teknikaliteter sidene. Dette er et villnis!
Men det er andre nyheter som er langt mer begripelige i denne boka. Lundteigen pĂ„stĂ„r at staten og Bondelaget i Ă„revis avtalte stĂžrrelsen pĂ„ statens bidrag (rammen) i Ă„rets jordbruksforhandlinger i hemmelighet. Og det pĂ„ fasjonable TheatercafĂ©en midt i Oslo â av alle steder. At Bondelaget jobber utrettelig for at det skal bli fĂŠrre og stĂžrre gĂ„rdsbruk i Norge, er en annen pĂ„stand som neppe betraktes som spesielt overraskende. Men dermed representerer ikke Bondelaget hele jordbruksnĂŠringen
Folk i jordbruket vil nok ha glede av det som stĂ„r om avtaleverket og denne delen av boka er for dem. I sin tid ble det jo sagt at de eneste som virkelig forsto jordbruksavtalen var VĂ„r Herre og bondehĂžvdingen Hans Haga. Han var i en Ă„rrekke bĂ„de valgt leder og ansatt generalsekretĂŠr i Bondelaget. SĂ„ ble det ogsĂ„ sagt at VĂ„r Herre etter hvert fĂžlte at han begynte Ă„ miste oversikten âŠ
NĂ„ vel, for vanlig politisk interesserte folk er det ganske mye Ă„ finne i boka, for folk i nĂŠringen er det langt mer.
Dette er ikke en biografi der vi blir godt kjent med personen Per Olaf Lundteigen. Heller ikke en selvbiografi. Det er hans egen versjon av hans politiske funksjon, hans liv og virke i politikken. Thomas Vermes kunne godt ha snakket med noen tidligere partiledere og fĂ„tt ganske andre versjoner av refererte hendelser. Det har han ikke gjort. Og det er en svakhet med boka. Men: Da hadde den kanskje ikke vĂŠrt ferdig ennĂ„ âŠ
Om Jan Ăyvind Helgesen