Herold

«Det er sånn det er å være politiker.» Kanskje for deg, men ikke for meg.

I et kommunestyre har det vært tradisjon at de ulike samarbeidspartiene danner en samarbeidsplattform som danner grunnlag for politisk styring og virksomhet. Plattformen skal være et resultat av samarbeidspartienes verdier der alle må gi og ta. For innbyggerne skal plattformen gi forutsigbarhet, for partiene skal den sikre flertallet.

Marthe heter jeg. Jeg er den irriterende unge politikeren som har gjort seg upopulær fra første stund og kanskje delt ut noen ekstra grå hår. Den 17. desember gjorde jeg enda et upopulært valg for mine posisjons-kollegaer, eller enklere sagt «mellom partiene som har flertall i Østre Toten kommunestyre». Jeg stemte nok en gang etter egen overbevisning. Denne gangen over et budsjett jeg hadde langt større tro på, enn egen gruppe sitt opprinnelige forslag, nemlig mindretallet sitt budsjett. Detaljene videre har vært omtalt i media en rekke ganger siden.

Etter dette gikk jeg jula i møte med et ambivalent forhold. «War is over» tenkte jeg og dro til fjells, men så feil kunne jeg ta. Jula ble alt annet enn tenkt, og konsekvensene av å bryte med egen gruppe ble verre enn jeg hadde forberedt meg på. Men, sånn er det visst å være politiker. Eller?

Jeg har siden valget fått høre at alle personangrep og all drittslenging er en del av spillet. Men må det virkelig være det? Må jeg virkelig tvile på meg selv som menneske og hate hele opplegget bare for å være med på leken? Må jeg akseptere alle andres sinne fordi jeg gjør det ingen andre tørr?

Du aksepterer sikkert det. Men det gjør ikke jeg.

Marthe (21) om budsjett-dramaet: – Begeret mitt fløt over

Mange har kritisert meg for å ikke ha deltatt i de interne budsjettmøtene i november, i forkant av kommunestyremøtet i desember der vi vedtar budsjett. Årsaken til mitt fravær har for gruppa mi vært klart og tydelig. Jeg er sykepleierstudent og har obligatorisk praksis i 2 måneder før jul. Dette innebærer vakter på dag, kveld, natt og helg, uten lønn. Jeg har i tillegg pendlet 3 timer hver eneste dag i praksis. Hjemme venter et hus, en samboer, to hunder og et liv som så vidt spiser og sover ved siden av mine fire jobber for å få livet som student i praksis til å gå rundt. Det har for meg vært fysisk umulig å delta fordi heller ikke jeg har mer enn 24 timer i døgnet.

Jeg tror at mine egne folk kritiserer meg for ikke å ha deltatt, fordi jeg har sittet stille i båten lenge. Jeg hadde før høsten gitt helt opp den såkalte politikken. Jeg hadde gitt opp å engasjere meg, fordi jeg var drittlei av å føle meg dum. Jeg måtte til slutt prioritere den lille fritiden min på ting som ga meg glede. Politikk var ikke en av de.

Folk kjenner meg som engasjert og ambisiøs. Min største drivkraft er å kunne gjøre en forskjell for andre. Når jeg etter hvert forsto at gruppa mi la frem et budsjett som skulle legge ned barneskoler uten en plan, og kutte bemanning i helse og oppvekst, måtte jeg rokke båten min igjen. For noen var dette altfor sent, men det finnes heller ingen regler som stadfester at man ikke kan bruke stemmen sin hele tiden.

Så jeg gjorde det jeg gjorde. Igjen.

Kanskje det for deg er ålreit å være politiker som blir skreket på, men for meg står jeg fritt til å være politiker akkurat sånn jeg vil. Jeg har ennå til gode å se en kommunelov som sier at man skal mistrives som folkevalgt. Jeg har for øvrig ikke sett en kommunelov som sier at man ikke har et fritt mandat, heller.

Jeg har oppi det hele dratt på smilebåndet litt lurt også. Alle venter nemlig på hva jeg skal gjøre. Skal jeg fortsette i Senterpartiet, skal jeg bli uavhengig, eller skal jeg søke fritak?

Hvem vet. Det viktigste for mange er nok det edle flertallet, men det morsomme med det er at det ikke alltid er det som deler hav, flytter fjell eller får sola til å skinne.