Herold

Arrestasjonen av Maduro handlet om mer enn å fjerne en diktator fra brettet, det er også et klart budskap til Irans islamistiske ledere.

Et budskap til et regime som i lang tid har trodd de kan overleve inni evigheten med anti-vestlige slagord, sponsing av terror og spredning av islamisme.

Noen dager etter Nicolás Maduro ble låst inn i en cellen i New York, tok det iranske folk nok en gang til gatene. Regimet vanskjøtsel av økonomien har vært den utløsende faktoren, men det er mer som ligger bak.

Trumps trusler hengende over seg

Mannen i Nike-treningsdress, med bunnede hender og med bind for øynene, handler også om det iranske regimet. Iran har i flere tiår vært en nær alliert av Venezuela, og det ryktes at regimets eliter har som plan om å flykte til landet i latin-amerika. Disse ryktene har versert i en årrekke, og ble først omtalt under demonstrasjonene i 2022.

Dermed var ikke arrestasjonen av Maduro kun falt til en nær alliert av islamistene i Teheran. Med denne hendelsen ble også fluktruten for underskogen av ledere i den islamske republikken også stengt.

Da Maduro ble dratt ut av sin seng og bundet på hender og føtter forsvant håpet for de som trodde på at et godt liv i Venezuela ventet dem dersom regimet skulle falle. Samtidig som det sies at et tyvetalls av regimets ledere skal ha en plan om å flykte til Russland, står når resten av regimets apparatet igjen på perrongen uten en reell fluktplan og Trumps trusler hengende over seg.

Anti-amerikanske slagord

Iran og Venezuela har en felles skjebne. Begge er to oljerike land, hvor ledelsens kunst har vært å forvandle denne nasjonale rikdommen til allmenn fattigdom. I begge disse oljestatene er valutaen verdiløs, folk sulter, og millioner har flyktet. I Iran dette ført til at flere generasjoner nå tar til gatene, ikke på grunn av sult men på grunn av sinne og frustrasjon.

Begge under sanksjoner, begge med anti-amerikanske slagord, begge med ødelagte økonomier, og begge med folk som ikke har noe mer å miste.

Regimet i Teheran tror at deres raketter, Revolusjonsgarden, terrororganisasjoner som Hizbollah og Houthi, vil redde dem fra å lide samme skjebne som Maduro. Denne illusjonen har mange regimer hatt før dem. Både Maduro og Assad hadde sikkerhetsapparat, hær, og støtte fra Kina og Russland. Men da det virkelig gjaldt, var ingen villige til å betale prisen for å redde noen av dem.

Nå tar de igjen

I likhet med Venezuela har Iran i flere år vært i en dyp økonomisk krise, legitimitetskrise, effektivitetskrise, men har nå også fått en overlevelseskrise. Protestene denne gangen er annerledes. Folket som har tatt til gatene er ikke lenger. Bare opptatt av rope «gi meg lønnen min» eller «fiks prisene». Budskapet er enklere og mer direkte: Dette systemet fungerer ikke, pakk sammen og dra.

Omfanget av demonstrasjonene i Iran kan heller ikke lenger omtales som spredt eller som et mindre opprør. Bilder som deles på sosiale medier viser regelrette gatekamper i enkelte byer. Sivilbefolkningen som gang på gang har opplevd å bli rundjult av det iranske opprørspolitiet tar nå igjen.

Gunnar Stavrum: Høyre vil fjerne 5000 byråkrater og legge ned fylkeskommunene

De kaster molotovcocktails, steiner og enkelte steder er de også bevæpnet med håndvåpen. Det vi ser i Iran er en revolusjon. En revolusjon som for første gang på mange år har fått en leder med et ansikt og et navn som folk kjenner igjen. De færreste av dem som har tatt til gatene har levd under sjahen av Iran, men det er hans sønn de roper navnet på og ønsker tilbake.

Begynnelsen på en ny æra for Iran

Det er også et paradoks at mens vestlige tenkere, kommentatorer og den radikale venstresiden snakker om den fiktive vestlige imperialismen som rammet Iran, som er virker det som mange i Iran er mest opptatt av den islamistiske imperialismen som okkuperer deres land i dag.

Revolusjoner starter sjelden med en enkelt hendelse, men med en samling av øyeblikk der folk innser at de ikke lenger har noe å tape på å stå opp. Iran er nå på et slikt vendepunkt. Folket i Iran ser at endring er mulig, og at selv de mektigste diktatorer kan falle.

Hvis denne revolusjonen lykkes, kan det ikke bare bety slutten for et brutalt regime, men også begynnelsen på en ny æra for Iran – en æra der landet endelig kan bryte med sin isolasjon og bygge en fremtid som vil gi større frihet, bedre levekår og lysere fremtidsutsikter.