Herold

Tilfeldigvis falt det seg slik at det var min tur til å skrive kronikk akkurat idet årets første fredagsavis skulle i hyllene. Av åpenbare grunner var det nærliggende å tenke på hva jeg ønsker for det nye året – kall det gjerne et nyttårsforsett.

Siden fred på jord virker mindre sannsynlig enn på lenge, og min mulighet til å påvirke verdenssituasjonen mildt sagt er begrenset, har jeg valgt et forsett jeg faktisk tror jeg kan gjennomføre. Ofte handler nyttårsforsetter om å gjøre mer av noe man liker, eller mindre av noe man helst vil unngå. Mitt forsett er å anse som kategori A.

Jeg skal rett og slett gjøre mer av noe jeg elsker:

Jeg skal spise mer mat! Og ikke bare det – jeg skal spise mer god mat.

Varme rundstykker og trønderfår

For de som kjenner meg, er dette neppe overraskende. Noen vil kanskje mene at det er mer et livsmotto enn et nyttårsforsett. Men for meg er det litt mer alvor i det i år – noe jeg kommer tilbake til.

For dere som ikke kjenner meg, kan jeg begynne med å forklare hvor viktig mat er for meg. Jeg husker fortsatt måltider jeg hadde som bitteliten, konkrete smaker og øyeblikk som jeg har tatt med meg inn i voksenlivet.

Da jeg fylte 40 i oktober, hadde kusinene mine laget en quiz om mitt liv, med svaralternativer. Mange ble overrasket over at mitt beste barndomsminne ikke var da jeg fikk en lillebror, men at det ble servert varme rundstykker med trønderfår i Siritun barnehagen på fredager. Heldigvis har flere gode barndomsminner og mange av dem inkludere også min bror. Men sannheten er at de rundstykkene, servert av Undis, Vigdis, Tine og flere, sitter godt plantet i hjernebarken.

Arven etter mommo og bestemor

Et annet barndomsminne er fra Trøndelag, da min bestemor lagde karbonader og la dem nystekte på en tallerken med tørkepapir imellom. Jeg husker gleden – og smaken – da hun lot meg løfte på papiret og mævle en varm karbonade.

Eller da mommo, som mange kjente som Mimmi Hiis, ringte og fortalte at hun hadde kjøpt torsk og skulle lage fiskesuppe. Det var det beste jeg visste da jeg var barn.

Derfor føles det også spesielt at jeg fikk lage nettopp torsk og fiskesuppe sammen med henne etter at hun fikk Alzheimer. Faktisk gjorde vi det et par ganger. Det høres kanskje trist ut, men hun hadde glemt at vi allerede hadde laget den én gang – og planlagt kjøttkaker neste gang. Det gjorde meg ingenting. Hun hadde også glemt fløte i suppa første gangen. Så når vi gjorde det en gang til uken etter, ble det riktig.

Gi meg oppskriften!

Matminner har fylt voksenlivet også. Jeg husker nøyaktig hvor jeg var, hvem jeg var sammen med, og hva jeg smakte. Som første gang jeg fikk servert Shakshuka i en liten by i Guatemala, og så hvordan en israelsk gutt på hostellet knakk eggene og lot dem posjere direkte i den krydrede tomatsausen.

Jeg kan ikke telle hvor mange ganger jeg har fått servitører til å spørre kjøkkenet om oppskriften på maten jeg har fått servert. Mange ganger har jeg forsøkt å gjenskape dressingen jeg fikk servert på restauranten Los Tios på stranden i Mexico. Den vennlige servitøren skrev ingrediensene ned på en lapp – overraskelsen var at basen på dressingen var selleri kjørt i blender. Den restauranten finnes ikke lengre, men dressingen glemmer jeg aldri.

Jeg husker første gang jeg turte å smake østers, og hvor irritert jeg ble over at jeg hadde ventet så lenge. Heldigvis tvang svigerinnen min meg med på østersbar i New York, på en av mange turer hun ble med meg på, da jeg jobbet som flyvertinne i SAS. Nå bestiller jeg det konsekvent hvis det finnes på menyen.

Skulle man blitt pølsemaker?

En gang gikk jeg faktisk til innkjøp av pølsemaskin etter å ha blitt frelst av en taco med grønn chorizo på Jamaica-markedet i Mexico City. Min gode venninne Anais introduserte meg for tacoen, og jeg husker fortsatt hvordan hun lo da hun så ansiktet mitt etter første bit – en eksplosjon av smaker jeg aldri hadde forventet. Det var til og med nøtter i pølsa!

Etter det bestemte jeg meg for at jeg måtte lage grønn chorizo hjemme i Norge. Det gjorde jeg også. Én gang. For ærlig talt: Det er vanskelig å lage pølser. Mannen min ble raskt rekruttert som medhjelper, men ingen av oss har blitt profesjonelle siden. Pølsemaskinen har jeg likevel beholdt.

Flere gode minner og smaker å hekte dem på

Jeg kunne skrevet en bok om gode matopplevelser – hvor de skjedde, og ikke minst hvem jeg delte dem med.

I nyere tid har jeg også rekruttert mine to små på seks år. Jeg elsker når døtrene mine sier høyt «nam» mens de fornøyde tygger mat de liker. Eller når de aktivt spør om jeg kan lage «den oransje pastaen» de husker fra restauranten på Hotell Ines i Mexico. Historien gjentar seg!

Så planen for det nye året er enkel: Jeg skal unne meg selv mer av det jeg elsker aller mest – god mat, sammen med mennesker jeg er glad i.

Og ja, det føles ekstra viktig i år. Verden rundt oss virker mer urolig enn på lenge, og nyhetsbildet minner oss daglig på alt som er galt. Nettopp derfor tror jeg det er viktigere enn noen gang å ha noe håndfast og oppnåelig – som gjør deg glad når du trenger det.