Herold

Jeg sitter her i Holmestrand og tenker på at jeg fortsatt egentlig elsker Amerika. Men jeg kjenner også at jeg ikke har så lyst til å dra dit lenger, skriver Jarlsberg-spaltist Erlend Tiller.

Jeg er oppvokst på 70- og 80-tallet. Etterdønningene av 50- og 60-tallets Amerika traff fortsatt hardt da. Ikke så mye Marshallhjelp og nylonstrømper, kanskje – men alt det andre.

Hele oppveksten min var preget av Amerika. Cowboyer på TV. Rock’n’roll på radio. Jeans. Colaflasker. Til og med barndommens tegneserier luktet Amerika. Supermann var amerikansk. Knøttene likeså. For ikke å snakke om Donald Duck – som teknisk sett bodde i Andeby, men alle visste jo at Andeby lå et sted mellom Disneyland og den amerikanske drømmen.

Jeg vokste opp med et Amerika som egentlig ikke fantes. Det var større, glattere og mer spennende enn virkeligheten noen gang kunne være. Og vi kjøpte det. Vi hengte glansbildet på veggen og lot det bli en del av hvem vi var.

Utdanningen miner også i stor grad amerikansk. Strategisk ledelse, markedsføring, markedskommunikasjon – hele fagfelt oppfunnet der borte. Amerikanerne lærte oss å bygge drømmer, pakke dem inn i logoer og selge dem med jingler. Vi fikk høre at ingenting smaker så godt som forventningene våre. Og vi trodde på det.

Jeg har valgt side i cola-krigen. (Pepsi var aldri et alternativ. Litt som å stille til 100-meter i tresko.) Jeg kjører Harley-Davidson i motorsykkelsesongen. Jeg snakker engelsk med utpreget norsk aksent, men også med utpreget amerikansk tonefall.

Jeg, og mange nordmenn med meg, elsker Amerika. Ikke nødvendigvis USA – men Amerika. Drømmen. Merkevaren. Jeg husker hvor stort det var da McDonald’s kom til Norge på begynnelsen av 80-tallet. Det var ikke bare fastfood. Det var modernitet. Det var framtid. Det var Amerika. Vi sto i kø for å få en hamburger som smakte som papp med ketchup på. Og vi elsket det. Fordi det var amerikansk papp med ketchup på. Sammen med Elvis, Clint Eastwood, Coca-Cola, Levi’s og Harley-Davidson var McDonalds’ kanskje et av de tydeligste symbolene på at vi var koblet på noe større. At vi var med i klubben.

Og musikken.Jeg får fortsatt gåsehud av gitarsoloen på «Hotel California». Den varer i en liten evighet, som en motorvei uten slutt, en sommerkveld du ikke vil hjem fra. For meg er den gitarsoloen alene mer «Amerika» enn all verdens flagg og frihetsstatuer.

Men drømmen er én ting. Virkeligheten en annen.

Amerika er Hollywood, Route 66, gitarsoloer, hot dogs og milkshakes. USA er ... noe annet. USA er som å møte idolet ditt og oppdage at han spiser taco med kniv og gaffel. Amerika var glansbildet vi hengte på veggen. USA er limrestene som sitter igjen når plakaten har falt ned.

Likevel er drømmen seiglivet. Jeg kan fortsatt føle meg fri når jeg sparker igang Harleyen og later som om jeg cruiser på highway’en gjennom Nevadaørkenen – selv om jeg i virkeligheten bare kjører E18 på vei til Horten. Jeg kan fortsatt se et McDonald’s-skilt og få en rar følelse av fremtidsoptimisme, selv om jeg vet at maten der egentlig ikke er så veldig god.

Så hva skjedde?Hvorfor ser vi nå på USA med skepsis, vi som en gang elsket Amerika?

Noe har endret seg der.Men mye har også endret seg her. Vi har blitt rikere, tryggere, mer selvsikre. Vi trenger ikke lenger se opp til storebror. Vi har vår egen kultur, våre egne helter, vår egen stolthet. Men i stille stunder savner jeg den gamle drømmen. Ikke fordi den var sann, men fordi den var så uendelig mye mer fristende enn virkeligheten.

Og kanskje er detnettopp det: Amerikanerne har alltid vært best på merkevarebygging. De solgte oss Amerika. En drøm pakket inn i prærier, solnedganger og gitarsoloer. Og vi kjøpte den, vi bygde deler av oss selv på den. Men nå ser vi at pakken kanskje var større enn innholdet. At det var mye overflate. Mye glans. Og litt lite substans. Litt som en Big Mac. Den ser alltid bedre ut på bildet.

Jeg sier ikke at vi skal slutte å drømme om Amerika. Jeg tror vi trenger drømmer. Men jeg vet nå at det er forskjell på Amerika og USA. På drømmen og landet. Merkevaren og virkeligheten. Billboard-reklamen og produktet du faktisk får.

Og kanskje er det greit, på en måte. For drømmer skal ikke være helt ekte. De skal være større, rundere, mykere i kantene.

Så jeg sitter heri Holmestrand og tenker på at jeg fortsatt egentlig elsker Amerika. Jeg elsker musikken, filmene, følelsen av åpen himmel og uendelige horisonter. Jeg elsker at vi alle fikk litt større drømmer av å vokse opp med Amerika i baklomma.

Men jeg kjenner også at jeg ikke har så lyst til å dra dit lenger.

For det er muligå elske en drøm – og samtidig holde litt avstand til virkeligheten.

Akkurat som det er mulig å elske ideen om å kjøre Harley – uten å nevne at den faktisk er ganske ubehagelig å sitte på etter mer enn 45 minutter, at det er umulig å kjøre særlig fortere enn 100 km/t uten å blåse av sykkelen, og at man blir nummen bak før man har kommet til Larvik.

Men det er greit. Noen ganger er drømmen bedre enn turen.