Herold

Nå er det alvor. Er du redd? Frykter du at verden går bananas? Du kan velge en klok måte å dempe frykten.

Vi er bare i starten av januar. Så smeller den ene nyheten etter den andre om at kloden er ustabil.

Endringens tid er her.

Livene våre var fryktløse så lenge, om vi ser bort fra studielån og bompenger.

Verden har alltid vært farlig, men nå er enda flere blitt klar over det.

Frykt får næring. Det skjer mye skremmende. Katastrofetanker har gode kår.

Maktkamp og krisemøter, trusler om kontroll av Grønland. Venezuela i spagat.

Nato skjelver. Vårt sikreste kort og grunn til god nattesøvn i mange år er ikke lenger fjellstø. Trump kan si god natt.

En av nasjonens skarpeste hoder, Espen Barth Eide, betegner Nato som tidenes mest vellykkede forsvarsallianse. Samtidig sier han vi er i den mest dramatiske situasjonen siden 2. verdenskrig.

Er Nato og verden på vei mot sammenbrudd?

Å bli redd er naturlig. Mer underlig hvis en ikke kjenner frykt, tenker jeg.

Hva skal vi gjøre? Gå bekymringene av oss i Djupadalen?

Oppsøke Åkrasanden for å roe nervene?

Nyttårstalen til Jonas Gahr Støre var ikke bare god, men klinkende klar:

– Større alvor i verden. Det er krig i Europa. Svaret er at ja, vi må være forberedt på at krig kan ramme Norge.

Statsministeren satte en støkk i nasjonen før vi fikk ryddet vekk siste rest av nyttårsfeiringen.

– Den største oppgaven er å skape trygghet i en tid der verdens uro slår helt inn i livene våre. Hver og en må gjøre mer, med egne ressurser.

Såpass. Hvordan skal vi greie dette. Med hvilke grep.

Stabilitet og trygghet er falt. Skremmende farer er blitt den nye normalen: Uberegnelige statsledere, krig i Ukraina, et USA som ikke er til å kjenne igjen og et Russland ingen vet hvor hopper.

Trump fyrer løs i alle retninger, og Putin klapper i hendene for Europas svekkelse og Natos usikkerhet.

Pluss på Kina og Taiwan, Sudan og Gaza, Iran og Nord-Korea.

I tillegg har vi global klimakrise, demokratier på vikende front mot press fra økende nasjonalisme.

Autoritære samfunnskrefter styrkes, og nye folkevandringer er så omfattende i enkelte stater at innvandring oppfattes som ødeleggelse av samfunn.

Prisvekst, høyre renter og nettmobbing var mer enn nok.

Det var så fint mens det en stakket stund dreide seg om mangel på marsipangriser og skumnisser.

Frykt er ikke til å spøke med. Spesielt ikke når den er reell.

Denne uken uttalte Danmarks statsminister Mette Frederiksen at «Det er alvor nå, Jonas».

– Trump er beruset av rå makts mulighet, sier tidligere svensk statsminister Carl Bildt i Debatten på NRK.

Vi er på vei inn i en råere og mer brutal verden, og må tilpasse oss det.

Samme sted sier folkerettsforsker Cecilie Hellestveit at Norge kan komme i skvis mellom stormakter, bli ofre for hybridkrig eller i verste fall se bruk av militærmakt.

– Dette vil bety krig og okkupasjon av Norge. Jeg frykter Norge ikke er forberedt på det, sier hun.

Ikke småtteri.

Jeg skal stoppe nå. Får være måte på oppramsing om alt som er skummelt.

Tilbake til frykten. Hvordan vi skal forholde oss til den.

Hva skjer i hodene våre når bekymring og angst slår rot?

I psykologien regnes eksponeringsterapi som effektiv metode. Jeg er usikker på om det er veien å gå i denne omgang.

Jeg har mer tro på en ting, og det er to ting:

Den første er kunnskap.

Forståelse og kunnskap er roten til mye bra. Innsikt er nyttig grep for reduksjon av frykt.

Hvis du skjønner årsak og sammenheng, er det enklere å finne ro. Vet du ikke hvordan stater, politikk og makt fungerer, er det vanskelig å finne fotfeste eller klare å sile ut når mørke nyheter skyller inn.

Med kunnskap reduseres forvirring og kaving med skumle og ubesvarte spørsmål som gnager konstant.

Frykten fordufter ikke, men du forstår hvorfor du kjenner den.

Skjønner du årsakene, kan du få øye på muligheter for at dette kan gå bra.

Å skaffe kunnskap er ikke komplisert, men krever vilje og innsats.

Har du ikke lest bøker, er tiden overmoden.

Særlig skal du lese historie og litteratur som er proppfull av innsikt og erfaringer om årsak og virkning, i samfunnet og verden. Da får du begrep om hvordan ting henger sammen.

Du skal hoppe bukk over tullinger med konspirasjonsteorier, gjengen som har klare svar og mener alle andre tar feil, som dundrer løs med ensidig hjemmeavlet teori i jubel fra disiplene og fornekter alle kritiske spørsmål.

De er gjerne militante i stilen hvis noen er uenige. Hold deg unna.

Du skal i stedet lese aviser. Slå på radio som har mer enn musikk. Lytte til eksperter, høre fagfolk forklare.

Ring en venn eller fremmed du vet er klokere enn deg. Alle kjenner noen som er belest og har vært ute en vinternatt før. Be dem forklare.

Denne uken snakket jeg med Petter Steen, tidligere ordfører i Haugesund og fortsatt mer kunnskapsrik enn mange.

Jeg er ikke lammet av frykt, men interessert i å vite mer. Jeg vet Steen kan mer enn meg om mye, og ba ham dele sitt syn på Grønland, Nato og hvor dette kan ende.

Nå skal vi ikke ringe Steen ned alle sammen, han må få tid til å følge med selv. Men spør folk som kan mye.

Lytt og les på seriøse og sikre medier der fagfolk og analytikere deler av sin kunnskap.

Det andre grepet?

Frykt og angst kan dempes av aksept for at fæle ting kan skje, noe det alltid har gjort.

Vi må øve oss i å leve med usikkerheten. Dette er avgjørende beredskap.

Vi må godta at kloden er livsfarlig, forstå hvorfor, vite at mye har gått ad undas før, men at verden har ristet mørket av seg og gått bra igjen i fortsettelsen.

I Debatten fikk Carl Bildt spørsmål om vi kan leve med et Nato uten støtte fra USA i vest, med Putin øst for oss.

– Vi har ikke noe valg, var svaret.