Grusom og godt gjennomtenkt framstilling av en absurd oppvekst.

Hilde Charlotte Blomberg: «Jeg lengter etter skipskatastrofer og plutselig død»

Tøft og godt

Grusom og godt gjennomtenkt framstilling av en absurd oppvekst.

Hvordan skal man skrive om tyranni i den intime sfæren uten å bli intimtyrannisk? Hvordan skrive om sitt helt private mareritt av krenkelser uten å tråkke over den fiktive streken som skiller det «personlige» fra det «private»?

Dette har helt sikkert surret og surret i tankene hos Hilde Charlotte Blomberg mens hun gjøv løs på utfordringen hun satte seg: Å sette ord på den tungt konfliktfylte relasjonen med moren som døde i 2023.

Rabalder og nederlag

Wenche Blomberg var en framtredende aktivist, sterkt engasjert mot all slags urett, forfatter og utdannet kriminolog med spesiale i psykiatri.

Hun kunne framstå som en retthaversk og bråkete sinna-dame, nærmest en parodi på en glødende ml-er.

Å lese om hennes oppvekst og hvordan hun levde som voksen og mamma, er sterk kost.

Barndommen i Vestfold er vond, med uro i hjemmet, alkoholiker-pappa og sinna-mamma med psykiatri på menyen. Opphold og opprør på barnehjem. Flytter inn til Oslo og finner fredsbevegelsen og SUF. Hun er trofast med i ml-rørsla tvers gjennom rabalder og nederlag, og hun testamenterer aksjer hun har i steigan.no til datteren.

Altså tro til siste slutt, tro mot den konspirator-teoretiske vendingen flere av koryfeene tok.

Jeg lengter etter skipskatastrofer og plutselig død

Hilde Charlotte Blomberg

Roman

«»

Fuglekikking

Vi som drev «fuglekikking» på ml-ere kunne ikke unngå å se den ufrivillige komikken i rørslas gjøren og laden.

Vi tittet på dem fra trygg avstand, lyttet til deres merkelige paroler som om det var sang fra et annet kontinent, undret oss over de kollektive tvangstankene om sjølforvandlende proletarisering og historisk-heroisk skjebne, det evige underskuddet i de faustiske ytelseskravene, den dårlige samvittigheten overfor alt som kunne friste og tilby nytelse.

Wenche Blomberg personifiserte denne forsakelsen og vissheten om allestedsnærværende urettferdigheter.

Det var evig kamp, alltid på leting etter den undertrykte siden som fortjener revansj, oppreisning, solidaritet og økonomisk kompensasjon.

Datteren ble oppdratt i en slik knugende idealisme, en fortvilet, tilkjempet, påstått visshet om at en «bedre» verden er mulig, at alle kluter må settes til så skuta får full fart mot det lovede land.

Knakende grusomt

Hilde Charlotte Blomberg skriver ikke noe oppgjør med ideologien eller miljøet. Dette er heller ingen biografi. Boka er et portrett av en relasjon. Og for et portrett hun maner fram!

Det er så hjerteskjærende, knakende grusomt og samtidig så kløktig satt sammen, med mange vakre, poetisk pregnante, men samtidig beskjedne formuleringer. Teksten er en bragd.

Metoden er fragmentarisk og vekslende – leseren får være med på utforskningen av hvem moren også var, altså ikke bare som mor, men også i seg selv.

Det etterlatte arkivet på Nasjonalbiblioteket gjennomgås, brev og dagbøker leses, klippes sammen med egne opp- og nedturer og viser hvordan datteren måtte skape avstand til opphavet.

Innimellom kommer det pustende refleksjoner over prosessen og de større spørsmålene som åpner seg.

Og det er denne stilistiske og tematiske viljen til å overskride seg selv og sitt eget prosjekt som løfter det intimterorristiske stoffet over i en kommuniserende, velgjørende åpenhet.

Hærverk

Tittelen på boka har hun plukket fram fra et dagboksnotat i morens etterlatte papirer. Det er hentet fra Kirsten Thorups knakende roman om en betent mor datter-relasjon, «Erindring om kærligheden», men stammer opprinnelig fra diktet «Angst» av Tom Christensen: «Jeg har længtes mod Skibskatastrofer / og mod Hærværk og pludselig Død.»

Kan det ha vært et slags motto i morens destruktive praksis? De stadige dødsmeditasjonene? Har det smittet over på datteren? Dette gir forfatteren leseren frihet til å undre seg over.

Mange av oss møter gjennom livet skadde mennesker, ofre for tyranniske praksiser, mennesker på nåler, forskremte og berøringsengstelige.

Jeg tenker at mer enn dem, kan det være oss andre som vil ha størst utbytte av en bok som denne, fordi den samtidig makter å vise kompleksiteten og tvetydigheten i traumene, og den ubendige viljen til å undertvinge den egne erfaringen en større ramme. Og slik får vi øye på grenselandet mellom det intimterroristiske og det intimtyranniserende.

Dette er ikke en bok som gir skylda for elendigheten på ml-rørsla, sekten, den totalitære tradisjonen – men viser hvordan det sekteriske, isolasjonen og utenforskapet, forakten for det borgerlige, blir et instrument i en traumatisert kvinnes overføring av traumer til avkommet.

Derfor er dette en bok som strekker seg langt inn i andre mørke kroker.

Tøft og godt!