For mye av det vonde – godt nytt?
Etter drøye to uker med mye god mat og mange fridager, oppleves hverdagen som ekstra hverdagslig.
Nytt år, nye (u)muligheter. Floskel på floskel med kommentarer man kan lire av seg i en upersonlig, sosial sammenheng. Sammen med et påtatt smil og et lite skjult ønske om å krabbe tilbake under pleddet på sofaen.
Der skjer det ikke mye produktivt der heller.
«Om magen din er vond – spis surkål. Har du vondt i hodet – spis mandler. Får du ikke sove om natta på grunn av krampe i beina? Spis bananer.»
«Drikk hibiskus-te mot høyt blodtrykk. Brygg deg kanel-te mot høyt blodsukker – og spis grapefrukt hver dag for å redusere magefett og fysenhet.»
«Uansett hva du gjør, slutt å kjøpe piller».
Etter 30 minutter slo det meg. Hva leter jeg etter egentlig?
På utsiden laver snøen ned – og jeg har nettopp kommet inn fra 60 minutter med snømåking.
– Dette er ikke gæ'li, konkluderte naboen, iført votter og lue. Snøen er lett. Gudskjelov.
Koste, skuffe og skyfle - repetér
Men det skal snø i flere timer til, i flere dager, dersom værmelderne får rett. Da må jeg trolig ut på ny, for å gjenta øvelsen: koste tre trapper, børste av to biler og fjerne lass på lass på lass fra innkjørsler både hos meg og hos andre i nabolaget.
Jeg ser på asken i peisen. Den er fra i går. Lysegrå og lite innbydende.
– Jeg fryser, er sulten og må snart ut for å måke igjen. Hva bør jeg spise og drikke, spør jeg ChatGPT, etter å ha tømt salatrestene fra kjøleskapet. Etasjefatet med julegodterier på tilbud roper stumt:
– Ta meg:) Spis herfra! Jeg kan trøste:)
Det er kanskje bedre å spørre noen som har greie på hva man bør dytte i brødsaksa.
«Jeg forstår. Dette er en klassisk kald-sulten-fysiskjobbeute-situasjon …»
– HÆ? Det er vel ikke noe klassisk over dette!
Uansett velger jeg å lese videre. Målet er jo tross alt å bli varm og full av energi før neste økt med snømåking.
Råd nummer én:«Drikk noe varmt. Te med honning, kaffe med litt melk eller buljong om du har».
– Buljong har man vel ikke hatt i hus siden nittenhundre-pilogbue, eller? Te uten honning får være greit. Jeg er allergisk mot smaken av den biesuppa, dessverre.
Råd nummer to: «Spis noe som gir rask, men stabil energi. Havregrøt, grov brødskive med ost, rester av suppe eller gryterett.»
– Bingo! Gryterettrester kan funke. Rester har man gjerne nok av etter jul og nyttår.
Gryteretten åker inn i mikroen og jeg venter på underet etter fortæringen.
Dette var faktisk gode råd. Varmen brer seg fra magen og ut i lemmene. Livet rekker å smile av god samvittighet før jeg leser videre.
Råd nummer tre:«Litt sjokolade, en kjeks eller kanskje en daddel gir rask energi til måkingen», skriver ChatGPT.
Det skal ikke mer til. Etasjefatet glitrer i sidesynet.
«Da er du klar», sier «Chat», og legger til: «Husk å ta på luer og votter før du begynner å fryse».
Da kan jeg ikke annet enn å frese.
– Serr! Er'u tett eller!? Jeg må nok vente til den lua og vottene er tørre. De ligger på varmekablene i gangen.
Nesa renner. Snufs. Jeg kjenner godt etter. Kanskje har jeg faktisk vondt et sted! Kanskje jeg er litt syk? Aktivitetsklokka dirrer som svar på tankene. Den forteller meg at jeg har 195 skritt «til gode» på 250 denne timen.
– Finger'n, mumler jeg og drar teppet godt opp over brystet.
Godt nytt… «...og ramler håret ditt ut – drikk granateplejuice».