Herold

Jeg husker ikke hvilken plate det var, men det var en ny CD jeg hadde kjøpt. Jeg kjøpte CD-er ofte. Alle sparepengene mine gikk til musikk. For yngre lesere: CD står for Compact Disc. Det er ei plastikk-plate på 12 centimeter i diameter hvor det er plass til å lagre inntil 80 minutter med musikk. At lydfilene blir lest av med en laserstråle, synes jeg fortsatt høres science fiction ut.

Jeg husker ikke hvilken plate det var, men vi er tilbake på midten av nittitallet. Daniel Ek, grunnleggeren av Spotify, har ikke blitt tenåring ennå. Det hadde derimot jeg. Alle mulige følelser stod i høyspenn. I musikk fant jeg, som mange andre, tilhørighet og mening.

Jeg husker ikke hvilken plate det var, men inne i coveret lå det en flyer, en reklame, for ei samleplate med en artist jeg aldri hadde hørt om. Det stod «Way to blue: An introduction to Nick Drake» med sort skrift i en gul boks, oppå et bilde av en ung mann med mørkt, skulderlangt hår. Han står ute i skogen, blikket rettet mot kameraet og med det som så ut som en blanding av en poncho og ei fillerye rundt seg.

Denne papirbiten kom til å endre meg for alltid.

Jeg tok med flyeren til platebutikken Skiva på Nordbyen. CD-en fantes ikke på lager i Norge, og måtte bestilles fra Amerika. Det kom til å ta tid fikk jeg beskjed om. Men var det noe vi hadde på midten av nittitallet, var det tid. Vi visste det bare ikke. Jeg venta derfor likevel rastløs og utålmodig. Og spent. Uten å ha hørt en eneste tone, var det noe med fotografiet, tittelen («Way to blue») og stemninga den visuelle helheten kommuniserte som traff meg.

CD-en kom omsider, og det var som å få tilgang til en skjult skatt. Mine antagelser om at dette var noe jeg kom til å like, ble mer enn bekrefta. Nick Drakes ord og musikk har fulgt meg siden. Skulle jeg pekt på den artisten som har betydd mest for meg, som musikkinteressert, som låtskriver og reint personlig er det høyst sannsynlig nettopp Nick Drake.

«Way to blue» bestod i hovedsak av utvalgte spor fra Drakes tre studioalbum, spilt inn i perioden 1968 til 1972, samt noen kutt fra et album med uutgitt materiale. Etter hvert gikk jeg selvfølgelig til anskaffelse av samtlige plateutgivelser, og begynte å lese artikler og bøker om hans tragisk korte liv. Han døde av en overdose amitriptylin og antidepressiva i 1974, hjemme på gutterommet hos foreldrene i Tanworth-In-Arden. Albumene hadde solgt dårlig. Musikkritikerne var stort sett likegyldige. Det var først utover på åttitallet, da andre kjente låtskrivere begynte å referere til Drake som en inspirasjonskilde, at anerkjennelsen han åpenbart fortjente begynte å vokse.

Mange vil mene at Nick Drake er typisk «høstmusikk». Melankolsk og trist. Jeg vil påstå at melodiene og tekstene hans rommer minst like mye av vårens forgjengelige håp og seinsommerens solstreif. Det er sesongløst. Det er tidløst. Og mest av alt er det slående vakkert. Kanskje er dette nøyaktig hva du trenger å lytte til i januarmørket? Den svale stemmen, det intrikate gitarspillet og de gåsehud-fremkallende strykearrangementer smelter sammen på magisk vis, på plata det er naturlig å starte med: Debutalbumet «Five Leaves Left» fra 1969. Her finnes det ikke en overflødig tone, ikke ett ord for mye.

Jeg husker ikke hvilken plate jeg kjøpte den gangen. Flyeren som lå inne i coveret glemmer jeg aldri.

Neste «Lytt på nytt» kommer 6. februar.

Lytt på nytt med Kristian