Herold

– Det avgjørende skillet går derfor ikke mellom digitalt og fysisk, men mellom aktivitet med rammer – og aktivitet uten, mener Ole Martin Pedersen Gjestad.

De nye nasjonale skjermrådene gir mange foreldre noe de har etterlyst lenge: tydeligere rammer. Det er i utgangspunktet bra. I en hverdag der skjerm er til stede overalt, trenger voksne støtte til å ta ansvarlige valg på vegne av barna sine.

Rådene er også tydelige på noe helt sentralt: Voksne må være til stede. De må engasjere seg i barnas skjermbruk, sette grenser og sikre at skjerm ikke går på bekostning av søvn, lek, fysisk aktivitet og sosialt samspill. Dette er et viktig og riktig utgangspunkt.

Smartembed for https://www.sa.no/api/graff/v1/component/enkel-biografi?id=458729

Utfordringen oppstår når skjerm reduseres til én ting – eller gjøres til selve problemet.

Barns liv i dag er hybride. Sosiale relasjoner, lek og fellesskap skjer både fysisk og digitalt, ofte samtidig. Slik er det også for oss voksne. Derfor blir det for enkelt å forstå barns fritid som et spørsmål om minutter alene, løsrevet fra innhold, kontekst og relasjoner.

For mange barn er digitale fellesskap en reell og viktig sosial arena. Det er her de har venner, samarbeider, bygger identitet og opplever mestring. Dette gjelder særlig barn som ikke alltid finner sin plass i tradisjonelle fritidsaktiviteter. Når vi begrenser eller fjerner disse arenaene uten å tilby trygge, meningsfulle alternativer, risikerer vi å ta bort noe som faktisk fungerer.

Dette er ikke et forsvar for ubegrenset skjermbruk. Skjerm kan være problematisk – særlig når barn er alene, uten voksne rammer, eller overlates til tilfeldig innhold. Men det samme gjelder analoge aktiviteter. En aktivitet er ikke automatisk sunn bare fordi den er skjermfri, dersom barnet står alene uten mål, struktur eller voksne som følger med.

Det avgjørende skillet går derfor ikke mellom digitalt og fysisk, men mellom aktivitet med rammer – og aktivitet uten.

I arbeidet vårt i KRED Norge møter vi barn og unge som bruker digitale verktøy til å skape, samarbeide og bygge fellesskap. Det som går igjen, er ikke skjermen i seg selv, men tydelige rammer og voksne som følger med og viser interesse for det barna faktisk gjør.

Skjermrådene bør derfor leses som et utgangspunkt for vurdering, ikke som et regnestykke. Det er først når vi ser på innhold, fellesskap og voksen involvering i sammenheng, at vi kan forstå hva som faktisk er god – og trygg – skjermbruk i barns fritid.

Arbeiderpartiet tar ansvar for en trygg digital oppvekst

Høyre vil erstatte «digitale ferdigheter» i skolen med «konsentrasjon»

Ole Martin: – Nå snur vi på rollene