Herold

– Det er grasrota som mister mest når idrettens sjel skyves nærmere politikk og kommers, skriver Vidar Bøe. Ildsjelen fra Varteig er bekymret for at barn blir utsatt for rollemodeller som ikke er opptatt av «idrett for alle».

Da jeg var guttunge, slukte jeg alt av idrett. TV-sendingene var få, men avissidene var fulle av helter. Jeg studerte hvert bilde, hver bevegelse og hvert ansiktsuttrykk – for det var slik man lærte hva idrett var. Rent, hardt arbeid. Disiplin. Verdier.

Så en dag så jeg et bilde av en norsk skihopper i verdensklasse. Han sto der – med en røyk i hånda. Jeg husker fortsatt skuffelsen. Det stakk i magen. For alt jeg hadde lært, alt jeg trodde idrett sto for, krasjet med det ene bildet. Den situasjonen sitter i meg ennå, over 60 år senere.

Slik virker smitteeffekt. Slik virker rolleansvar. Ett eneste bilde kan forme et helt barns oppfatning av hva som er greit.

Verdier og uverdier

Og dette er kanskje det mest undervurderte poenget i dagens samfunn: Barn lærer ikke av det vi sier. De lærer av det vi gjør.

I dag ser barn idrett hele døgnet. Nærbilder, intervjuer, sosiale medier, selfier, feiringer, reklamer. De er eksponert for idrettens verdier og uverdier i et omfang vi voksne aldri opplevde. Derfor betyr rolleansvar mer enn noen gang.

Men samtidig er det som om de voksne i posisjon har glemt dette.

Vi ser politikere, idrettspolitikere og profilerte personer legge ut selfies på Facebook og Instagram med halvliter, vin og frasen «Nå kan jeg endelig unne meg dette».

Ja, vi har politikere som leverer dette som om det var en ny regjeringsplattform i uformell versjon. De samme politikerne som nekter røyking og alkohol på idrettsarenaer – og med rette – er altså de som sprer normaliserende bilder ut til egne kanaler, tilgjengelig for barn i alle aldre.

Hvor går grensen?

Hva sender slike bilder ut, når det samtidig snakkes høyt om forebygging, folkehelse og holdninger?

Barn er barn. De tolker symboler, ikke paragrafer.

Det fantes et før. En tid der skiløpere sto i sporet med rim i skjegget, der dugnad bar klubbene og fellesskapet var idrettens eneste eier. Der bronsemedaljer, klubbturer og vafler var det største uttrykket for «kommersialisering».

Og så kom nåtiden.

Arenaene har blitt markedsplasser. Idretten er ikke lenger bare et fellesskapsrom, men også en politisk og økonomisk arena. Sponsorlogoer, imagebygging, kontrakter og strategier styrer mer enn verdiene som en gang bar idretten frem.

Idretten ble ikke tatt med makt.

Den ble overtatt stille, med smil, møter og avtaler. Klubblokaler ble til styrerom, utøvere til PR-objekter.

Og inni dette virvaret oppstår absurditetene:

At Trump mottar en «fredspris» i fotballens navn. At politiske ledere krysser grenser mellom humor, populisme og symbolbruk som om det var sportsintervjuer. At skjenkeregler diskuteres som et trivielt tilbehør til selfies – samtidig som man formaner foreldre om å være gode forbilder.

Kontrasten

Midt i alt dette står kontrasten som aldri lar seg kjøpe opp: Grasrota.

De frivillige som står i minusgrader med vaffelrøre. Barna som trener for gleden, ikke for kameravinkelen. Klubbene som fortsatt holdes oppe av dugnad, omsorg og fellesskap – ikke av markedsplaner.

Det er de som mister mest når idrettens sjel skyves nærmere politikk og kommers, og når rolleansvar viskes ut av dem som faktisk burde kjenne det best.

Og midt i det hele: Mennesker med kognitive funksjonsnedsettelser, som ofte holdes utenfor mye i samfunnet, men som finner et ekte hjem i idretten. Her betyr smitteeffekt noe helt annet: å se andre mestre. Å se at man får plass. Å få lyset skrudd på i rom man ellers aldri inviteres inn i.

Det er her idrettens egentlige verdi ligger.

NIF sier «Idrett for alle». Men spørsmålet er ikke hva slagordet sier. Spørsmålet er hva samfunnet rundt faktisk viser.

For barn ser.