Herold

Denne uka harvi fått servert nyheten om at fem av sju eieroppnevnte styremedlemmer i Helse Midt-Norge takker nei til gjenvalg. Det er vanskelig å se dette som en helt frivillig og udramatisk avgang. Det ligner mer på en kontrollert evakuering – før kapteinen rekker å dele ut nye ordrer.

Styret forlater ikke et veldrevet skip i medvind. De går i land mens foretaksskipet tar inn vann: milliardunderskudd, en Helseplattform som fortsatt oppfører seg mer som et eksperiment enn et styringsverktøy, og en organisasjonsmodell som avtroppende styremedlemmer selv beskriver som nærmest umulig å arbeide innenfor.

Det mest interessanteer kanskje ikke at de går, men timingen. Styrene i de regionale helseforetakene oppnevnes av helseministeren. Tillit gis – og trekkes tilbake – i foretaksmøter. Når så mange velger å trekke seg på egen hånd, er det nærliggende å spørre om dette også er en måte å gå før man eventuelt blir bedt om å gå.

Offisielt handler avgangeneom et krevende styringssystem. Det er utvilsomt riktig. Men i norsk forvaltningspolitikk er det sjelden tilfeldig hvem som sitter igjen når stormen legger seg – og hvem som har forlatt broen i forkant.

Nå leter departementetetter en ny «tungvekter» til styreledervervet. En som tåler press. En som kan stå i upopulære kutt. Men igjen melder spørsmålet seg: Hva hjelper det å sette en tung kaptein på broen når roret er koblet fra maskinrommet?Ironisk nok er det de ansattvalgte som nå sitter igjen med mest erfaring i styret. Eierne skifter mannskap. Systemet består.

Og foretaksskipet? Det seiler videre – med nytt styre, samme konstruksjon og de samme lekkasjene.