Herold

Nytt år og nye muligheter sies det. Tja, stemmer det, mon tro? Herom kan vel de lærde strides, og de mindre lærde, også.

Året startet med tragedien i Sveits og forhåpentligvis store endringer i Venezuela. I fedrelandet ble det kaldt og vindfullt og det var kanskje noe symbolsk i det. Vi halter videre og det meste må sies å være like grått og traurig som vanlig.

I nyttårstalene mulles det om trygghet og politisk korrekt tåketale, mens grunnleggende problemer i samfunnet mer eller mindre seiler sin egen sjø og tas nesten aldri skikkelig tak i. I enhver politisk debatt i vårt land vet man hva deltakerne sier lenge før de har åpnet munnen. Det Per er for, er automatisk Pål imot, nærmest på refleks.

Det er langt mellom hver gang debattlederne stiller ordentlig relevante spørsmål i det «presenningen» av politisk korrekthet ligger tungt over det hele. Det finnes friske pust som redaktør Danby Choi i Subjekt som er både en fremragende tenker og en god danser, dessverre uten at det gjør den store forskjellen. Asle Toje i Nobelkomiteen har skrevet en tankevekkende artikkel i pressen med blikk fremover, men møter som vanlig fyrop fra de som har «sett lyset» en gang for alle og aldri vil skifte pære i ei svart lykt.

Vi står antakelig fremfor en både dyster og utrivelig tid slik verden ser ut. Krig er ikke lenger en fjern tanke, men en håndgripelig trussel som er nærmere enn vi liker å tro. Mangt og mye minner om Europa i 1939 og parallellene er slående nettopp i Øst-Europa. Krigen i øst synes endeløs selv om forståsegpåere vaser fra hovedstad til hovedstad med fred på programmet.

Det er fristende å sitere en gammel ordfører i Midt-Norge som sa det slik: «Det e itj ka du stem som betyr no, men ka du gjer». «Mykje prat og lite ull» sa ei gammel bestemor i Valdres. Klokt sagt!

Mange sliter i et utgangspunkt rikt land som vårt, mens de styrende skal helst redde verden lengst mulig unna. Mye toskeskap blir vi som velgere og skattebetalere utsatt for, men hvis det kalles «politikk» er det visstnok mindre tøv, i det minste offisielt. Vi sliter med klimareligionen som til tider minner om hypen om askeavkok som i skulle redde både helsa og verden. Det hører man ikke mye om lengre og slik vil det vel gå med nye «kicks» som nærmest antar religiøse former. Stortinget vedtar rigorøse regler som gjerne viser seg å ha håpløse bivirkninger, men for sanseløse utgrupper er det underordnet og ikke mange tør si at keiseren står frem uten klær. Å si fra er ikke karrierefremmende, hverken her eller der.

Dumme menn og troll til kjerringer, het det vel i eventyret, men i 2026 kan man ikke si slikt før det myldrer frem personasjer og organisasjoner som er krenket eller i det minste fornærmet. Min oppfordring blir for tiden fremover at man taler i klartekst. Møter man uforstand og politisk korrekthet, så ta et oppgjør der og da.

Til slutt, i dag blir ikke minst blir de «talende hoder» og meningsprodusenter i presse og kringkasting sjokkert over at politikere gjør det de har sagt. Det burde bli slik at i det minste folket reagerer sterk på politikere som sier noe og konsekvent gjør noe annet. «Talende hoder» må prøve å få kontakt med bade resten av kroppen og folk flest. I alle fall blir 2026 et spennende år om slikt kan lykkes, også!