Herold

Samme menneskerett – ulik politisk verdi.

Rapporten fra Sannhets- og forsoningskommisjonen var et historisk oppgjør med en politikk som gjennom generasjoner har presset samisk og kvensk språk, kultur og samfunnsliv tilbake. Mange leste rapporten med håp om at dette skulle bli et vendepunkt.

Men på ett område er det påfallende stille etterpå: kystsamisk fiske og fiskeripolitikk.

Det er ikke fordi kommisjonen var uklar. Rapportens kapittel 21 dokumenterer hvordan fornorskingen ikke bare handlet om skole og språk, men også om næring – om ressursforvaltning, kvotesystemer, strukturpolitikk og et korporativt maktsystem som over tid har gjort kyst- og fjordfiskere til tapere. Den dokumenterer også noe mer alvorlig: at staten i tiår har sett rettighetsspørsmålene komme – og likevel latt være å løse dem.

Likevel er kystsamisk fiske ofte fraværende når oppfølgingen av rapporten diskuteres. Forsoning reduseres til symboler, seminarer og språksatsing. Alt dette er viktig. Men forsoning uten materiell trygghet er en mager trøst. For hva hjelper det å løfte fram identitet i festtaler, dersom de som faktisk bærer kulturen i hverdagen, stadig får mindre handlingsrom langs kysten og i fjordene?

Kommisjonen slår fast at fiskeripolitikken har hatt fornorskende virkninger – ikke nødvendigvis av hensikt, men i konsekvens. Kombinasjonsnæringer svekkes, rekruttering faller, kunnskap og språk mister bruksarenaer, og bosetting blir utrygg. Dette er ikke historie. Det er nåtid. Når fiskeriet forsvinner, forsvinner også språkarenaer, kunnskapsoverføring og reell rekruttering – ikke i teorien, men i mange lokalsamfunn langs finnmarkskysten.

Det mest slåendeer at kunnskapen allerede foreligger. Samisk fiskeriutvalg på 1990-tallet. Kystfiskeutvalget i 2008. Gjentatte utredninger som peker i samme retning. Forslag om områderettigheter og lokal forvaltning ble møtt med motstand fra tunge interesser og deretter skjøvet til side. Resultatet ble små skritt: hensynsparagrafer, rådgivende ordninger og en forvaltning som fortsatt oppleves fjern for dem som står i båten og i fjæra. Når kunnskapen er så grundig dokumentert, blir fraværet av handling i seg selv et politisk valg.

Dette blir særlig tydelignår vi sammenlikner med andre deler av samepolitikken. På reindriftsområdet har både reindriftas organisasjoner og Sametinget hatt betydelig gjennomslag. Tap av areal og framtidig handlingsrom anerkjennes som inngrep i retten til å opprettholde samisk kultur. Inngrep som gjør næringsutøvelse umulig, forstås også som kulturelle krenkelser. Staten presses – gjennom rettspraksis og politiske prosesser – til å stanse, endre eller kompensere tiltak som undergraver kulturen og næringen.

Når det gjelder kystsamisk fiske, er bildet et annet. Til tross for tilsvarende dokumentasjon behandles tap av mulighet til å opprettholde kultur fortsatt som et teknisk regulerings- og fordelingsspørsmål. Staten fastholder at det ikke finnes historiske rettigheter i havet. Sametinget konsulteres, men uten bindende effekt. Dette er ikke et uttrykk for manglende vilje fra Sametingets side, men for statens kontroll over rammene for fiskeripolitikken. Konsekvensene for språk, kunnskap, rekruttering og bosetting tillegges liten vekt når reguleringer og strukturpolitikk slår inn.

Her ligger det prinsipielle paradokset: Samme menneskerett – ulik politisk verdi. Tap av mulighet til å opprettholde samisk kultur anses som et rettighetsbrudd på land, men behandles som gangbar politikk innenfor dagens forvaltningslogikk til havs.

Dette skjer til tross for at kystsamisk kultur er eldre enn den moderne, institusjonaliserte reindriften, og at fiskeri og kombinasjonsnæringer, historisk sett har vært viktige næringsveier for langt flere same*r.*

Forskjellen kan ikke forklares med mangel på dokumentasjon eller rettsgrunnlag. Den må forklares med politikk og makt. Reindrift er arealbasert og rettslig synlig. Fiskeri er korporativt regulert, kapitalkrevende og skjermet bak forestillingen om havet som et rettighetsfritt rom.

Forsoningen stopper ikkefordi Sametinget er taus, men fordi staten aksepterer kulturelle tap i fiskeriene som legitim politikk, samtidig som tilsvarende tap i reindriften anerkjennes som rettighetsbrudd.

Resultatet er en selektiv forsoning – geografisk skjev, næringspolitisk selektiv og kulturelt ufullstendig.

Å rette opp dette handler ikke om å sette samiske grupper opp mot hverandre. Det handler om å anvende samme rettighetslogikk på kysten som på vidda. Først når også fiskeripolitikken underlegges dette prinsippet, kan staten med troverdighet si at forsoningen når hele det samiske samfunnet.