Herold

Nye nasjonale skjermråd er akkurat lansert: Barn under 12 år bør ha maks halvannen time skjermtid daglig, og barn under 13 år bør ikke være på internett alene. Samtidig vet vi at norske barn tilbringer store deler av hverdagen sin foran skjermer – også på skolen.

Spørsmålet melder seg derfor med full tyngde: Er det på tide å ta steget helt ut og gjøre skolen skjermfri?

Spørsmålet bleaktualisert på fredags debatten i NRK p2 i morges.

Skjermdebatten handler ikke lenger om teknologisk utvikling versus bakstreversk romantikk. Den handler om barns psykiske helse, konsentrasjon, læring og sosiale relasjoner. Statistikken er vanskelig å ignorere.

Erfaringer fra mobilfrie skoler viser blant annet at jenter har bedre psykisk helse når mobilen fjernes fra skolehverdagen.

Hele 60 prosent færre jenter tok kontakt med helsesykepleier etter at mobilfrie skoledager ble innført. Det er et tall som burde få alle alarmklokker til å ringe.

Når vi vet at press, sammenligning, konstant tilgjengelighet og sosiale medier påvirker barn og unges selvbilde og mentale helse, virker det nesten selvmotsigende at skolen – som skal være en trygg arena for læring og utvikling – i stadig større grad er digitalisert. Nettbrett, PC-er, læringsplattformer, apper og innlogginger er blitt en integrert del av undervisningen, ofte helt ned i småskolealder.

Digital kompetanse er viktig, ja. Men spørsmålet er om balansen er blitt fullstendig forskjøvet.

Et annet aspekt ved denne utviklingen er foreldrenes rolle.

Tidligere kunne foreldre og besteforeldre sette seg ned ved kjøkkenbordet og hjelpe barna med leksene – med en bok, en oppgave og en blyant. I dag er leksene ofte gjemt bak flere digitale innlogginger, plattformer og systemer som forutsetter både teknisk oversikt, digitale ferdigheter og tilgang til riktig utstyr. Mange foreldre og besteforeldre opplever at de i praksis er koblet av barnas skolehverdag, ikke av mangel på vilje, men fordi terskelen er blitt for høy.

Legger hele byrden på foreldrene

Skolen skal være inkluderende.Når leksehjelp hjemme forutsetter digital kompetanse og teknisk utstyr, skaper vi nye skiller – også mellom foreldre og barn.

Med så mye problematikk rundt skjermbruk, er det kanskje på tide å tørre å stille det mest radikale spørsmålet: Trenger vi skjerm i skolen i det hele tatt – i hvert fall i de tidlige skoleårene?

En skjermfri skole betyr ikke en teknologifiendtlig skole. Det betyr en skole som setter barnas utvikling, konsentrasjon, relasjoner og psykiske helse først. En skole der bøker, samtaler, praktisk læring og fysisk tilstedeværelse igjen får hovedrollen. Der digitale verktøy brukes med tydelig hensikt – ikke som standardløsning.

Når nye skjermrådnå tydelig advarer mot for mye skjerm og for tidlig nettilgang, bør også skolen ta sin del av ansvaret. Hvis vi virkelig mener alvor med å beskytte barnas helse, kan vi ikke lukke øynene for skjermens rolle i skolehverdagen.

Kanskje er ikke spørsmålet lenger om vi bør redusere skjermbruken i skolen – men hvorfor vi ikke allerede har gjort det.