Herold

Når ledende politikere beskriver innvandring som en trussel mot fellesskap, samhold og nasjon, flyttes ansvaret for utenforskap fra politiske valg til bestemte grupper mennesker.

Det er ikke en nøytral analyse. Det er en politisk handling – med reelle konsekvenser.

I et intervju i Klassekampen argumenterer Ola Svenneby, innstilt som ny nestleder i Høyre, for at høy innvandring i seg selv undergraver den norske samfunnsmodellen. Han avviser individuelle erfaringer med vellykket integrering som «fordummende», og peker på flyktninger og familiegjenforente som en samlet belastning for kommuner, velferd og tillit. Løsningen, ifølge Svenneby, er færre kvoteflyktninger, vanskeligere familiegjenforening og strengere bosettingspolitikk.

Ja, integrering kan mislykkes. Ja, kapasitet i kommunene betyr noe. Nettopp derfor er det problematisk når svaret ensidig blir å stramme inn på innvandring, samtidig som de faktiske forutsetningene for integrering svekkes. Utenforskap oppstår ikke av seg selv. Det skapes når mennesker mangler stabile rammer rundt livene sine: når familier holdes adskilt over lang tid, når boligmarkedet er utilgjengelig, når skolene er underbemannet, og når kommunene forventes å løse stadig større oppgaver med stadig mindre ressurser.

Å gjøre familiegjenforening vanskeligere er ikke et teknisk grep. Det er et aktivt politisk valg som forverrer psykisk helse, øker utrygghet og gjør integrering vanskeligere. Det er dårlig integreringspolitikk – også målt i arbeidsdeltakelse, språklæring og samfunnsdeltakelse. Å presentere dette som ansvarlig styring er misvisende.

Dette bør bli Høyres nye ledertrio

Reduserer mennesker til statistikk

Når individuelle erfaringer avfeies, samtidig som hele grupper omtales som et strukturelt problem, reduseres mennesker til statistikk. Det er slik «vi-og-dem»-retorikk oppstår, også når den fremføres i et tilsynelatende saklig språk. Politikere kan ikke fraskrive seg ansvaret for hvordan slike beskrivelser virker – særlig ikke når de kommer fra toppen av et styringsparti.

Svenneby hevder også at høy innvandring er avgjørende for å forstå framveksten av Trump i USA. Det er en grov forenkling. Økende ulikhet, svekkede velferdsordninger, tap av tillit til politiske institusjoner og opplevelsen av å bli stående utenfor har langt større forklaringskraft. Å gjøre innvandring til hovedårsaken skyver ansvaret bort fra politiske valg – og fra dem som har makt til å gjøre noe med utviklingen.

Migranter kan styrke norsk næringsliv – hvis støtten tilpasses

Å stramme inn er ikke løsningen

Vi deler bekymringen for segregering og utenforskap. Men løsningen er ikke å redusere Norges internasjonale ansvar i en tid der flere mennesker enn noen gang er på flukt. Løsningen er heller ikke å stramme inn på familieliv og trygghet, samtidig som det kuttes i barnehager, skoler, barnevern og forebyggende arbeid i kommunene.

Hvis målet er et samfunn med høy tillit, små forskjeller og reell inkludering, må politikken handle om hvilke forutsetninger mennesker faktisk gis for å mestre livene sine. Integrering skjer ikke gjennom mistenkeliggjøring. Den skjer gjennom forutsigbarhet, fellesskap og investeringer i oppvekst, arbeid og lokalsamfunn.

Å beskrive mennesker som en belastning, uten å ta ansvar for de politiske rammene som skaper utenforskap, er ikke ansvarlig integreringspolitikk. Det er tvert imot en kurs som gjør problemene større – ikke mindre.