Herold

Voss herad har vedtatt å øke eiendomsskatten for 2026 fra 2,1 til 3,1 promille. For mange innbyggere betyr det tusenlapper ekstra på skatteseddelen, ikke som følge av økt bruk av kommunale tjenester, men som et resultat av politiske prioriteringer og en kommuneøkonomi ute av kontroll. Beslutningen er et klart politisk vedtak fattet av heradsstyret, ikke bare et administrativt utslag.

Eiendomsskatten øker – konsekvensene merkes umiddelbart

Voss herad har i dag sendt ut skatteseddelen for eiendomsskatten for 2026. Det er først nå, når beløpet faktisk ligger der på kjøkkenbordet, at mange fullt ut forstår hva fjorårets politiske vedtak innebærer i praksis.

I fjor vedtok heradet å øke promillesatsen til 3,1. For mitt vedkommende betyr det en økning i eiendomsskatten på hele 48 prosent – fra 6 426 kroner i 2025 til 9 498 kroner i 2026. Nesten 3 100 kroner mer i året. Ikke som følge av standardheving av tjenester, supplering av tjenester eller økt bruk av kommunale tjenester, men som et resultat av et politisk vedtak.

Slik merkes den faktiske økningen i eiendomsskatten for innbyggerne på Voss i dag.

En økonomi ute av kontroll

Denne økningen er ingen naturkatastrofe. Den er en direkte konsekvens av en kommuneøkonomi som over tid har kommet ut av kontroll. På Voss; totalt ute av kontroll, der bruken av eksterne konsulenter skjer i millionklassen – et knefall for manglende kompetanse og egnethet.

Søkkrik nasjon, tynn lommebok lokalt

Mange lokale politikere peker på statlige overføringer som årsak når økonomien strammer seg. Men paradokset er åpenbart: Norge er et søkkrikt land, og verken folk flest eller kommuner merker mye til rikdommen landet har. Likevel brukes «for små statlige overføringer» år etter år som en fast unnskyldning – ofte av de samme politikerne som tilhører partier i regjering og dermed bestemmer nivået på disse midlene. Resultatet? Regningen sendes videre til innbyggerne, mens ansvaret for økonomien skyves bort.

Den mest usosiale skatten vi har

Eiendomsskatt er den mest usosiale skatten vi har. Den tar ingen hensyn til betalingsevne, livssituasjon eller om man faktisk har økonomisk handlingsrom. Pensjonister, barnefamilier og folk med helt ordinære inntekter rammes likt. I noen kommuner betaler man ikke eiendomsskatt i det hele tatt. I andre – som på Voss – øker regningen år for år. Det er vanskelig å forklare hvorfor det skal være slik i et land som liker å omtale seg selv som rettferdig og utjevnende.

Betaler mer – får mindre igjen

Urettferdigheten forsterkes ytterligere når eiendomsskatten heller ikke differensieres etter hvilke tjenester man faktisk mottar. Mange på Voss bor i private boligfelt der man i tillegg til eiendomsskatten selv må betale for brøyting, vegvedlikehold og annen infrastruktur som andre får levert av heradet. Likevel betaler man den samme skatten. Resultatet er at noen både betaler mer skatt – og får mindre igjen.

Dette oppleves ikke bare urimelig. Det er urimelig.

Alternativer fantes – men ble avvist

Det mest provoserende er likevel at dette ikke var den eneste mulige løsningen. I fjor foreslo Høyre at Voss herad burde selge unna deler av den betydelige eiendomsmassen heradet eier. Det er godt kjent at heradet sitter på boliger og bygg som står tomme over lang tid, uten tilsyn og uten tilstrekkelig vedlikehold – verdier som i praksis forfaller. Salg av deler av denne porteføljen kunne både styrket økonomien og redusert behovet for skatteøkninger.

Dette ønsket ikke flertallet av de folkevalgte. I stedet valgte man den enkleste utveien: å sende regningen direkte til innbyggerne.

Det er et politisk valg. Og det er et valg som nå får svært konkrete konsekvenser for folk flest.

Når politikken merkes på lommeboken

Nå får folk kjenne på kroppen – og på lommeboken – hva manglende økonomisk kontroll innebærer. Kommuner over hele landet presses økonomisk, innbyggerne blør, og regningen sendes videre til dem som allerede betaler. Samtidig forsvinner milliardbeløp ut av landet, mens lokale tjenester kuttes og skattene økes. Om ordet «landssvik» skal brukes i noen sammenhenger, er det vanskelig å se at dette ikke er en av dem.

Når innbyggerne på Voss i dag og i dagene som kommer setter seg ned og regner på hva eiendomsskattevedtaket faktisk betyr i kroner og øre, er det hevet over enhver tvil at temperaturen mot heradet vil øke. For nå handler det ikke lenger om budsjettdokumenter og fine formuleringer – men om penger som forsvinner fra husholdningsøkonomien.

Et spørsmål om tillit

Dette er også et spørsmål om tillit. Tillit til at de folkevalgte forvalter fellesskapets ressurser på en ansvarlig måte. Når skattene økes samtidig som strukturelle grep utsettes eller avvises, svekkes denne tilliten. Folk opplever at det alltid finnes penger til nye satsinger, men aldri vilje til å rydde i egen økonomi.

Kommuner over hele landet sliter økonomisk, men løsningen kan ikke være at regningen ensidig veltes over på innbyggerne, år etter år. Det finnes grenser for hvor mye folk tåler før misnøyen blir til noe mer enn stille frustrasjon.

Eiendomsskatten er ikke bare et tall på et ark. Den er et resultat av politiske prioriteringer – og av politisk mot, eller mangel på det. På Voss er det nå helt tydelig hvem som er blitt bedt om å ta regningen.

No kjem auken i eigedomsskatten

Stilte i svart, men inga sorg i budsjettmøtet: – Skryt frå både venstre og høgre

Voss herad har landa budsjettet

Heradet vurderer å innføra ny skatt