Herold

Det går noen grenser for hvor langt vårt innlandssamfunn kan bidra til utvikling i tråd med hva dagens ungdommer ser for seg som attraktivt, som jobb, som bosted.

Selv kjenner jeg begrensningene i hva jeg kan friste mine Oslo-baserte barnebarn med her synst i Gudbrandsdalen. Friste dem til godt betalte jobber? Neppe. Friste dem til et naturbasert, økologisk liv på en gård med vedlikehold av 20 bygninger, så vel på gårdstunet som på husmannsplass og seter? Kanskje.

Det er vel flere enn meg som er i samme dilemmaet. Selge, eller la eiendommen fra tidlig 1700 gå i arv.

Jeg vet ikke. Men det jeg er mildt sagt skråsikker på er at vårt nåværende innlandssamfunn på langt nær har tatt opp i seg utfordringene, og at våre seneste Stortingsfolk er blitt mer av «linseluser» enn praktisk krafttak for regionene de er valgt fra.

Her i bygda blir grunneiere millionærer på salg av arven fra sine forfedre. Til hytter. Jeg misunner dem ikke det. Men hva gjør kommunen for å tiltrekke seg bedrifter og varige arbeidsplasser, langt ut over reiseliv og servicenæring. Solide, fremtidsrettede bærebjelker i et så sårbart bygdesamfunn.

Det går noen grenser for hvor mange MC Donalds denne bygda kan huse. Det går noen grenser for hvor mange tiår vi innbyggerne skal vente på en vedtatt kommunedelplan Øyer Sør.

Mange på min alder kanskje minnes Juster og Rose sine revyer. Et sitat jeg minnes er «Du, du er så dum at de ikke har bruk for deg i industridepartementet en gang». Det var på 1950-tallet. Nå er vi på 2020-tallet.

Eller er det kanskje vårt etter hvert overbyråkratiske samfunn som kan omskrive revysitatet fra 50-tallet?

I så fall ville det være «Du, du er så dum du at det er bare fylkeskommunen som har bruk for deg»