Herold

Jens Olav Simensen kommer med et tilsvar til et innlegg jeg hadde om behovet for å se på norsk innvandrings- og integreringspolitikk i lys av til dels dramatiske endringer i verdenssituasjonen og regjeringens signaler om å justere noe av dagens politikk i lys av denne.

Det er ønskelig at vi får en bred debatt om denne viktige siden av norsk politikk. I så måte ønsker jeg Jens Olav Simensens engasjement velkommen, men gjerne med en større referanseramme enn Fredrikstad bystyre.

Nødvendig å gå nye veier i asyl- og integreringspolitikken

Nei til en flyktningpolitikk mot høyre

Det Simensen imidlertid underlig nok fremfører, er at jeg foreslår å vurdere dagens tiltak uten å skjele til den internasjonale situasjonen med over 120 millioner mennesker på flukt.

Jeg skriver jo nettopp at jeg ønsker at Norge, som ett av verdens rikeste land (pr. capita), skal fortsette sitt engasjement gjennom å ta imot mennesker som trenger beskyttelse.

paul 1

Her vil jeg føye til at Norge samtidig har hatt, og har, et betydelig internasjonalt engasjement både i form av bi- og multilateralt bistandsarbeid, flersidig diplomati og gjennom å yte betydelige beløp bla. til Ukraina og palestinerne på Gaza-stripen og Vestbredden.

Men så er det at spørsmålene kommer; er det så sikkert at de tiltakene som ble innført for flere tiår siden skal videreføres i en verden i endring?

Er det så sikkert at de kriteriene som gjelder for bosetting, familiegjenforening etc. skal videreføres i samme lei?

Debatten om integrering krever presist språk

Kan det tenkes at vi for eksempel i langt større grad kan hjelpe noen av de rundt 4 millioner flyktningene fra Sudan, som befinner seg i Egypt og Kenya, gjennom tiltak der de er i et rimelig trykt naboland, heller enn at de skal begi seg ut på en farefull ferd til Europa?

Og kan det tenkes at vi bør ta imot flere kvoteflyktninger (flyktninger under FNs beskyttelse) slik bl.a. SV har foreslått?

Ivaretagelse av flyktninger er en internasjonal oppgave

Ikke minst er det viktig at Norge definerer sin innvandringspolitikk innenfor rammen av internasjonale avtaler og her betyr det bla. å se på erfaringene med Schengen-avtalen av 1985 (fri bevegelse mellom medlemslandene og strengere kontroll ved yttergrensen).

Avtalen inngått mellom europeiske land har stort sett fungert godt, men også vist sin svakhet ved store ankomster av flyktninger. Dette bla. med illegal innvandring over Den engelske kanal og Middelhavet som resultat.

Betyr så de spørsmål jeg og andre, herunder nylig avgått direktør i UDI Frode Forfang, stiller basert på erfaringer ikke er relevante?

Og skal vi som aktive i Arbeiderpartiet se på de signalene som kommer fra norske kommuner som Fredrikstad, Sarpsborg og Drammen som lite relevante?

Jeg tenker da spesielt på det som er fremført knyttet til familiegjenforening og det press disse kommunene opplever ved sekundærbosetting.

paul

For meg er svaret i alle fall enkelt; Det er helt nødvendig uansett hvilken farge det politiske flertallet har å spørre hva er relevant, og hva er mindre relevant, i de temaområdene som reises fra den enkelte kommune.

Drammen kommune ønsket for et par år siden selv plukke ut personer som skulle bosettes basert på landbakgrunn. UDI sa nei til en slik diskriminerende praksis, noe som selvsagt må følges opp om innvandrings- og integreringspolitikken skal baseres på humanitet og dermed rettferdighet.

I forhold til temaet familiegjenforening er det på blankt ark selvsagt viktig at familier gjenforenes, men det skaper også utfordringer på en rekke områder i et lokalsamfunn når det opprinnelige antallet kommunen først sa ja til å ta imot (gjerne gutter som reiser i forveien), blir mangedoblet med de rettigheter regelverket knyttet til gjenforeninger i dag åpner for.

Jeg ønsker meg et godt og inkluderende samfunn

Jeg har ikke noe fasitsvar på disse mange og kompliserte spørsmålene, men det må være legitimt for politikere både i regjering, og for oss som jobber lokalt, å stille disse vanskelige spørsmålene uten å bli definert i den ene eller andre retningen.

Stiller vi ikke disse spørsmålene, men ser dette kun i en høyre/venstre-dimensjon, gjør vi ikke jobben vår og det tjener heller ikke dem vi tar imot som innvandrere og asylsøkere.

Sist, men ikke minst handler det også om å ha en god aksept for innvandringspolitikken i det enkelte lokalsamfunn slik norske lokalsamfunn gjennomgående har vist gjennom å delta i en «dugnad» som består av språkopplæring, å få innvandrere ut i jobb (27.000 ukrainere er nå i jobb), skaffe boliger, etablere språkkafeer og andre aktivitetstiltak.

Dårlig inkludering er dyrere enn god inkludering

Trår vi over denne sårbare terskelen, står vi i fare for å ødelegge det gode grunnlaget som er lagt både på Hvaler, i Fredrikstad og i andre kommuner landet rundt.

Til sist, og nok en gang er det viktig å understreke at jeg som medlem av Det norske Arbeiderparti støtter et bredt internasjonalt engasjement der det å ha en innvandrings- og integreringspolitikk hører med.

Da hører det som sagt med å stille de vanskelige spørsmålene, noe jeg dessverre savner i Jens Olav Simensens innlegg.