Herold

Utbyggingen av Kaldnes Vest er i ferd med å bli en lakmustest på hvem som egentlig styrer byutviklingen i Tønsberg og Færder. Er det folkevalgte myndigheter med ansvar for helhet, fellesskap og langsiktighet, eller private grunneiere med egne volum- og lønnsomhetsmål?

Når grunneier ber om at arkitektur og estetikk tas ut av planprogrammet, er det ikke et uskyldig prosessgrep. Det er et alvorlig varselsignal. For det er nettopp arkitekturen som avgjør om dette området blir attraktivt å bo i, ferdes i og identifisere seg med, eller om det ender som nok et tett, vindutsatt og stedsløst vannkantsprosjekt som folk bruker, men ikke elsker.

Arkitektur er ikke pynt som kan legges på til slutt. Den er selve rammen for byliv, bokvalitet, trygghet, identitet og økonomisk verdi over tid. Når volum, høyder og utbyggingsgrad først låses, er arkitekturen i realiteten allerede bestemt. Å snakke om dialog og fleksibilitet i etterkant fremstår da mest som retorikk. De avgjørende valgene er tatt før offentligheten får reell innflytelse, og medvirkning reduseres til å mene noe om fasader på et ferdig definert prosjekt.

Rainer ber Tønsberg passe på i Kaldnes-utbyggingen: – Ikke vær redd for å lage en bred og beplantet fjordpromenade

Svakt argument

Påstanden om at synet på god arkitektur endrer seg brukes ofte for å unngå tydelige krav. Det er et svakt argument. Det finnes bred faglig og erfaringsbasert kunnskap om hva som skaper gode bymiljøer: Menneskelig skala, sammenhengende gater, aktive førsteetasjer og tydelige offentlige rom. Dette er ikke smak, men bykunnskap. Det er også grunnen til at historiske bystrøk holder verdien sin, mens mange nyere prosjekter raskt mister attraktivitet.

Også høyhusargumentasjonen bør avkles. Påstanden om at tett og høyt er en forutsetning for grønne kvaliteter på bakkeplan er dårlig dokumentert. Erfaringer fra både norsk og europeisk byutvikling viser at høyhus sjelden skaper levende byrom, men ofte fører til vind, skygge, tomme flater og sosial fragmentering. Grøntarealer blir ikke gode av å ligge mellom høye bygg. De blir gode av å inngå i en helhetlig bystruktur.

Kaldnes Vest er nøkkelen til en friskere kommuneøkonomi

Fjorden er ikke en luksus

Når det i tillegg stilles spørsmål ved verdien av brede, grønne fjordpromenader fordi bare noen få får glede av dem, avsløres en grunnleggende misforståelse av hva en by er. Fjorden er ikke en luksus. Den er byens viktigste fellesrom og en avgjørende del av Tønsbergs identitet.

Her er det vanskelig å ikke stille et helt konkret spørsmål: Har man ikke lært av Kaldnes Brygge? Også der ble prosjektet lansert med løfter om attraktivitet, byliv og kvalitet, men arkitekturen ble underordnet volum, gjennomførbarhet og økonomi. Resultatet er et område som fungerer teknisk, men som mangler tydelig identitet, svakt byliv på bakkeplan og liten emosjonell tilknytning hos byens innbyggere.

Det brukes, men det elskes ikke. Nettopp derfor burde erfaringene derfra vært et faglig og politisk utgangspunkt for Kaldnes Vest, ikke noe ma*n velger å se bort fra.*

Kaldnes-utbygger om planene: – Ikke sikker på om veldig store, grønne områder ut mot sjøen er riktig løsning

Markedet styrer

Denne utviklingen er ikke tilfeldig. I en nylig publisert analyse i Samfunn og økonomi beskriver Kristin Reichborn-Kjennerud hvordan store byutviklingsprosjekter i økende grad styres av markedets logikk, der økonomisk gjennomførbarhet får forrang fremfor sosial bærekraft, bykvalitet og demokratisk styring.

Hun viser hvordan uklare rammer tidlig i planprosessen fører til en maktforskyvning fra folkevalgte og fagmiljøer til private aktører. Resultatet blir prosjekter som kan fungere på papiret, men som svikter som by.

Kaldnes Vest passer dessverre godt inn i dette mønsteret. Når arkitektur foreslås fjernet som plantema samtidig som volum, høyder og utbyggingsgrad presses opp, er det ikke fleksibilitet vi ser, men en systematisk nedprioritering av det som faktisk avgjør kvaliteten.

Kaldnes Vest – en ny stor bydel

Står ved et veiskille

Kaldnes Vest er ikke bare et utbyggingsområde. Det er et veiskille. Enten bruker kommunen planmyndigheten sin til å stille tydelige krav til arkitektur, skala og byrom, eller så gir man fra seg styringen og håper på det beste. Erfaringene tilsier at det sjelden er en god strategi.

Til syvende og sist er dette et politisk ansvar. Hvis arkitektur reduseres til et spørsmål som kan tas senere, er det ikke utbyggerne som har sviktet først, men de folkevalgte som lot det skje.