Når hjelpen ikke hjelper – psykisk helsevern i krise
Mandag 5. januar var det to fortvilte innlegg i Aftenposten.
En far fortalte om sine opplevelser med ‘hjelp’ fra Nic Waals institutt/Oslo og en annen pasient fortalte om sine opplevelser med ‘hjelp’ fra Sykehuset Innlandet/døgnavdeling.
Senere på kvelden i Dax18 fortalte en mor om sine opplevelser med ‘hjelp’ fra BUP i Oslo.
Dette er ikke enestående fortellinger/opplevelser. De har svært mange likhetstrekk, og de presenteres såpass ofte, at det bør da vel snart føre til at behandlere og ledere innen psykisk helsevern blir bare bitte litt nysgjerrige på hva de ikke får med seg? Hva de svikter å ta ansvar for å ordne opp i?
Innlegget fra den nevnte far hadde en kort skriftlig svarkommentar fra Nic Waal, helt uten empati, og uten interesse for å finne ut mer om hva faren ønsket.
Sammen med moren i Dax18 satt en representant fra BUP i Oslo, også denne med svar som i liten grad viste at hun evnet å forså hva kritikken gikk ut på. Sykehuset Innlandets respons på innlegget i Aftenposten ble møtte med hakket verre arroganse, de hadde ikke ønsket å kommentere det!!
Pasientenes kritikk erforsiktig, relevant og godt begrunnet. De skylder ikke på personer, men på ‘systemet’ og unnskylder med andre ord de behandlerne de møter, som har valgt å arbeide i dette systemet, og dermed opprettholde det.
Hadde vi daglig hørt og lest rapporter fra somatisk sykehus om pasienter med hjerteinfarkt, lårhalsbrudd, hjerneblødning eller kreft, som hadde opplevd samme dårlige kvalitet på behandling vil jeg tro at ledere ikke hadde kunnet unndra seg ansvar.
Men innenfor psykisk helsevern ser det ut til å holde med festtaler, om økt satsing med jevne mellomrom. Hvorfor tåler vi dette så inderlig vel? Hvorfor blir ikke både helseminister og foretaksledere stilt til ansvar?
Er det mangelpå kunnskap? Det er i tilfelle mulig å fikse
Er det mangel på interesse? Det kan i tilfelle være verre å ordne med.
Er det total ansvarsfraskrivelse – til tross for formelt ansvar?
De som er ansvarlige – ledere i spesialisthelsetjenesten og ministeren bør ikke være nettopp dette, hvis de ikke, i praksis, viser større respekt for pasienter og pårørendes opplevelser av den ‘hjelp’ de får.
Et system som forteller en pasient at hun/han får den rette hjelpen, begrunnet i evidens, når pasienten opplever det motsatte, er et system som svikter på det groveste.
Med kollektivt,kompetent engasjement, fra medier, pasientorganisasjoner, tilsynsmyndigheter (som interesserer seg for reell kvalitet og ikke bare formelle kriterier) og folk flest, herunder folkevalgte, er det kanskje mulig å bedre dette!!