Herold

USA, det forjettede land, dit over 800 000 nordmenn utvandret mellom 1860 og 1910. USA landet der de beste filmene ble laget, den beste brusen, landet som i meg vekket en drøm om en gang å kjøre Highway 66. USA som kom oss til unnsetning og hjalp Europa å bli kvitt nazityranniet, som opprettet Marshall-hjelpen til det sønderbombede Europa. Vår største trygge allierte i NATO som skulle komme ilende til om vi ble angrepet.

Selv om man vokste opp midt under den kalde krigen i en by med stor militær og strategisk betydning, så følte man seg relativt trygg med storebror i vest som livvakt. Og selv om jeg som 12 åring leste at Bodø var et atombombemål, sov jeg greit om natta.

Nå når jeg begynner å nærme meg pensjonsalder opplever vi en verden i total kaos, livvakten i vest er ikke lengre et symbol på trygghet og sikkerhet, de har valgt en psykopatisk narsissist, som snur opp ned på verdensbildet vi har levd med siden 1945. Demokrati og ytringsfrihet er i ytterste fare, det man så på som en selvfølge i den vestlige verden, med solide allianser er i ferd med å smuldre opp.

Hvordan skal våre ledere i Europa takle den nye situasjonen? Tør de bryte med storebror i vest? De driver selv å klippe over sikkerhetslenkene til oss.

Har vi i Norge sterke nok ledere som kan styre oss gjennom stormen? Må vi komme oss inn i EU-fellesskapet? Tør vi stå alene?

Hvor er FN opp i alt dette? Mange spørsmål, hvem har svarene, hvor er vi på vei?

Det er i sannhet en urolig verden, med diktatorer, og gryende diktatorer på en dyster og farlig verdensarena.

Håper virkelig verdenssamfunnet finner en vei ut av galskapen, at Europa finner sammen i felles kamp mot galskapen både i øst og ikke minst mot psykopaten i vest.