Herold

Samtidig som statsminister Jonas Gahr Støre advarer om den mest alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen siden andre verdenskrig, har Frogn kommune offentlig tilfluktsrom for under fire prosent av befolkningen. Over 15 000 innbyggere står uten beskyttelse dersom alarmen går – trolig fullt lovlig, men samlet sett urovekkende.

Situasjonen gjelder Frogn, men er neppe unik. Likevel er kontrasten mellom nasjonale advarsler og lokal beredskap slående. Når staten ber befolkningen forberede seg på krise og krig, er det rimelig å etterlyse tydeligere engasjement også lokalt – fra kommunedirektør, ordfører og kommunestyre.

Ubehagelig enkelt svar

I Frogn er svaret ubehagelig enkelt.

For kommunens nær 16 000 innbyggere finnes det i dag kun ett offentlig tilfluktsrom, med kapasitet til om lag 590 personer. Det betyr at over 96 prosent av befolkningen står uten offentlig beskyttelse dersom alarmen går. Dette er ikke en teoretisk beregning, men en direkte konsekvens av dagens beredskapsnivå.

Likevel har spørsmålet om tilfluktsrom og faktisk beskyttelse av sivilbefolkningen i praksis vært fraværende i den lokale politiske debatten. Det er oppsiktsvekkende i en tid preget av krig i Europa, skjerpet geopolitisk spenning og tydelige råd fra sentrale myndigheter.

Når minimum blir ambisjon

Frogn kommune vil med rette kunne vise til at lovverket er fulgt. Sivilbeskyttelsesloven stiller ikke krav om at alle innbyggere skal ha plass i offentlige tilfluktsrom. Kommunens plikt er i hovedsak å ha oversikt, vedlikeholde eksisterende rom og sørge for at de kan tas i bruk.

Men nettopp her ligger problemet: Når lovens minimum blir styrende for ambisjonsnivået, forsvinner det politiske ansvaret bak juridisk korrekthet. At én hall med plass til 590 personer utgjør kommunens samlede offentlige beskyttelsestilbud, er ikke tilfeldig. Det er et resultat av manglende prioritering over tid.

Falsk trygghet

Det vil bli hevdet at det finnes private tilfluktsrom i skoler, rådhus og større bygg. Det er korrekt. Men disse rommene er ikke åpne for allmennheten, er beregnet for personer som allerede oppholder seg i bygget, og har liten betydning for boligområder og tett bebyggelse.

Å bruke private tilfluktsrom som argument for at kommunen samlet sett er godt dekket, er å blande sammen to helt ulike ordninger. Private løsninger kan ikke – og skal ikke – erstatte offentlig beredskap.

Beredskap er mer enn juss

At lovverket ikke fastsetter en bestemt dekningsgrad, fritar ikke kommunen for politisk ansvar. Beredskap handler ikke bare om juss, men om vurderinger av risiko, sårbarhet og konsekvenser.

Statsministeren har pekt på alvoret, og Stortingets representanter orienteres nå om den sikkerhetspolitiske situasjonen. Det understreker sakens alvor. Spørsmålet er hvor Frogn kommune er i denne samtalen. Hvor er den lokale orienteringen – for eksempel i Smia – til oss innbyggere?

Kommunestyret har ansvar for helhetlig beredskap og for å vurdere om eksisterende tiltak står i rimelig forhold til risikoen. Når kommunen, meg og andre innbyggere bekjent, mangler en offentlig vurdering av faktisk beskyttelsesgrad, en plan for økt kapasitet og en åpen politisk diskusjon om sivil beskyttelse, er det legitimt å stille spørsmål ved om ansvaret tas på alvor.

Et politisk valg

Ingen forventer at Frogn skal bygge tilfluktsrom for hele befolkningen over natten. Men det er rimelig å forvente åpenhet om dagens faktiske beredskap, politisk vilje til å diskutere temaet og en langsiktig plan for forbedring.

Derfor bør Frogn kommunestyre snarest legge frem en offentlig sak som kartlegger kommunens faktiske beskyttelsesgrad, vurderer behovet for økt kapasitet – også gjennom krav til nye boligprosjekter – og presenterer en realistisk, tidfestet plan for styrking av sivil beredskap i kommunen.

P.S. Hva er dagens status for tilfluktsrom i forbindelse med skolenedleggelsene i Frogn?