Herold

Soldatene i Colombia forbereder seg på det verste. VG fikk bli med på patrulje.

«Rápido, rápido, rápido!»

De unge soldatene hopper ut av det pansrede kjøretøyet, som nettopp har stanset 50 meter fra Venezuela.

En offiser kommanderer dem til å kjappe seg.

De marsjerer med alvorlig mine og blikket festet stivt foran seg, iført kamuflasjeuniform, skuddsikker vest, hjelm med visir og maskingevær.

30.000 colombianske soldater er blitt utplassert langs den 2200 kilometer lange grensen, som en reaksjon på at USA angrep nabolandet og bortførte president Nicolás Maduro lørdag.

VG er til stede i grensebyen Cúcuta for å overvåke den spente situasjonen.

Hver kveld, når det skumrer, starter de unge soldatene sin patrulje.

En av disse varme, fuktige kveldene, kort tid etter USAs angrep på Venezuela, får VG bli med.

Vi følger kolonnen av militærbiler mens de kjører i grenseområdene.

Et hode stikker ut av luken for å observere.

Ingen fare i sikte. Ikke ennå.

– Hvorfor er dere her? spør vi soldatene.

Taushet. De får ikke lov til å svare.

Hæren vet at én feilplassert kommentar kan trigge 79-åringen i Det hvite hus og potensielt utløse en nasjonal krise.

Donald Trump har nylig truet med at Colombia kan bli neste ut etter Venezuela. En militæroperasjon «høres bra ut for meg», har han sagt.

En som derimot har myndighet til å svare på VGs spørsmål, er Gustavo Anduquia, sikkerhetssjef i kommunen Villa del Rosario.

Han har ansvar for den travleste grensebroen til Venezuela, Simón Bolívar – en beryktet transportåre for narkotikasmuglerne til karteller som Tren de Aragua og geriljagruppene ELN og FARC.

Myndighetene i Colombia frykter økt vold og kriminalitet fra væpnede grupper som utnytter kaoset etter Maduro-angrepet.

– Situasjonen nå er anspent, men vi har bedre kontroll enn noensinne. Dette er et historisk øyeblikk, sier han til VG.

– Vi er i beredskap, hundre prosent. Politiet, hæren, migrasjonsmyndighetene. Alle er forberedt på det som kan komme.

– Hva er det dere forventer at kan skje?

– Vi er klare for å svare på all mulig aggresjon, til å forsvare landet vårt og til å ta imot en bølge av migranter, svarer sikkerhetssjefen.

Nabolandet står i full krise og uvisshet. Trump sier at USA skal styre Venezuela ved hjelp av Maduros gamle regime, kanskje i årevis fremover.

Oljekranene skal åpnes og penger skal strømme inn, skal vi tro den amerikanske presidenten.

Bare tiden vil vise om det er gode eller dårlige nyheter for folk flest, som har levd under et undertrykkende styre i over 25 år.

Ifølge Trump er det ikke bare Maduro som driver med statsstøttet narkoterrorisme, men også Colombias president Gustavo Petro.

Sinnene koker i Colombia.

Onsdag tok tusenvis til gatene i protest mot Trumps trusler, der VG var til stede.

– Vi er i fare. Truslene er ekte, sa Petro til New York Times onsdag.

Han forklarte at han planla å sove ved siden av sverdet til uavhengighetsforkjemperen Simón Bolívar i presidentpalasset, i frykt for å bli kidnappet i nattens mørke som Maduro.

Bare timer etter ringte Trump til Petro og ville snakke. Det skal ha vært en god samtale, ifølge Trump. Gemyttene ble tilsynelatende roet.

Per nå er det for farlig å krysse inn i Venezuela for internasjonale journalister.

Regimet utsteder ikke pressevisum, og en rekke journalister er blitt arrestert de siste dagene.

Selv om Maduro er borte, består regimet. Myndighetene ser ikke ut til å ha sluppet jerngrepet over befolkningen.

Det har Fabiana Guitierrez (31) kjent på kroppen.

– Jeg turte ikke å juble for høyt da Maduro ble tatt til fange. Man kan ikke ytre seg kritisk om regimet, da havner man i fengsel, sier hun til VG.

Vi møter henne på grensen, der hun nettopp har krysset over fra hjemlandet Venezuela sammen med mannen og sønnen Thiago på tre år.

Den lille familien bor i Colombia og var på juleferie like utenfor hovedstaden Caracas da angrepet skjedde.

– Vi hørte flyene. Jeg ble redd, samtidig som jeg kjente på en glede, våger hun si nå som hun er ute av landet.

Cúcuta er en travel grenseby, med én million innbyggere.

Grensepasseringen er fortsatt åpen, og det er en jevn strøm av biler og motorsykler. Mange venezuelanere bor på den ene siden av grensen og jobber på den andre.

Livet går sin gang. Men ting er ikke som før.

De væpnede soldatene fra hæren og de pansrede kjøretøyene vitner om at det er unntakstilstand.