Herold

Asle Tojes nostalgiske tekst («Vil Norge overleve det som kommer?») om Norges overlevelse i de kommende århundrene har skapt betydelig debatt.

Det er i seg selv et sunnhetstegn for det norske samfunnet. Toje stiller viktige spørsmål om nasjonens fremtid, kultur og integrering, og han viser til historiske eksempler på hvordan samfunn kan gå i oppløsning når felles verdier svekkes.

Jeg deler bekymringen for samfunnets sammenhengskraft, men mener samtidig at forestillingen om et homogent samfunn er urealistisk i vår tid. Mangfold er ikke nødvendigvis en trussel – det kan også være en styrke, dersom det forvaltes klokt.

Jeg vil dele min erfaring med hvordan det kan føles å være ekskludert fra et samfunn

De siste 20 årene har Norge tatt imot mange innvandrere, og hovedstaden har utviklet seg til en tydelig kosmopolitisk by. Dette preger også nærliggende områder. I Asker og Bærum ser vi mer mangfoldige nærmiljøer, flerkulturelle skoler og et stadig mer internasjonalt arbeidsliv.

Toje foreslår «målbare krav til integrering og oppførsel», som språkkunnskaper og kjennskap til norske lover og regler. Slike krav kan bidra til sosial tillit, men kan også skape utenforskap dersom de oppleves som rigide eller ekskluderende.

Norge har et reelt behov for arbeidsinnvandring, særlig innen helse- og omsorgssektoren. Samtidig er det et grunnleggende menneskelig ønske å søke en bedre fremtid for seg selv og sin familie.

Spørsmålet er derfor ikke om Norge skal være et mangfoldig samfunn, men hvordan dette mangfoldet kan forenes med fellesskap og tilhørighet. I en globalisert verden er mangfold ikke bare uunngåelig, men normalt.

Toje hevder at samfunn svekkes når forbindelsen mellom fortid og fremtid brytes. Dette er ikke bare en historisk observasjon, men en reell risiko. Derfor må vi spørre oss: Hva kan Norge gjøre for å være motstandsdyktig og overvinne en mulig oppløsning?

For å unngå dette må vi investere i integrering som handler om mer enn krav og kontroll. Fremmedfrykt og mistenksomhet gjør integrering vanskeligere, også lokalt.

Staten og kommunene bør derfor satse mer på kulturarbeid, møteplasser og inkluderende tiltak – også i regioner som Asker og Bærum – og formidle tidlig til barn at samfunnets styrke ligger i fellesskap, ikke ensretting.

Språk er avgjørende for integrering, og innvandrere bør lære norsk. Men integrering handler ikke bare om å bestå prøver i samfunnskunnskap. Som innvandrer selv opplever jeg at tilhørighet skapes gjennom gjestfrihet, deltagelse og tillit. Det er gjennom hverdagsmøter, frivillighet og lokalsamfunn at man utvikler engasjement – og en ekte form for patriotisme.

Enhetskulturen er noe som sakte forsvinner. Når 20 prosent av befolkningen i Norge har innvandrerbakgrunn, lever vi allerede i et mangfoldig samfunn. Utfordringen ligger ikke i dette mangfoldet, men i manglende vilje til å inkludere dem som er annerledes enn oss. Patriotisme i dag handler ikke om kulturell likhet, men om respekt for verdier som demokrati, tillit og ansvar for fellesskapet.

Norge bør styrke arbeidet med inkludering og anerkjennelse for å sikre en bærekraftig fremtid – en fremtid der trygghet, identitet og tilhørighet står sentralt, og hvor vi sammen forsvarer felles interesser i et samfunn vi virkelig opplever som «vårt».

Sitat Natasha