«Bydel Alna står foran et av sine mest dramatiske budsjettår noensinne», står det å lese under tittelen «Tjenestene vil bli dårligere» i denne avis onsdag 26. november. BU-leder Mari Morken sier hun har aldri vært med på noe lignende. Behovet innen lovpålagte tjenester øker samtidig som de økonomiske midlene blir mindre. Og Morken frykter for […]

Budsjettkrise

«Bydel Alna står foran et av sine mest dramatiske budsjettår noensinne», står det å lese under tittelen «Tjenestene vil bli dårligere» i denne avis onsdag 26. november. BU-leder Mari Morken sier hun har aldri vært med på noe lignende. Behovet innen lovpålagte tjenester øker samtidig som de økonomiske midlene blir mindre. Og Morken frykter for stoppeklokke-regime i hjemmetjenesten.

Jeg har selv arbeidet som vernepleier/psykisk helsearbeider i Oslo kommune. Og vet hvordan det er når avdelinger er utsatt for lavere bemanning. Det er tilsvarende synonymt med hvordan både personale og pasienter vil komme til å få det, om det ikke kommer noen endring på innsparingene. Jeg kjenner til den såkalte effektiviseringen, tiden personalet har for den og den ytelsen. Fem minutter til mat, så og så mange minutter til stell osv. Viktig tid i forhold til hjelp til selvhjelp, omsorg, ta seg tid til samtale kommer fullstendig i skyggen. Resultatet er at bruker/pasient reduseres til et objekt/ting, blir ikke sett, men omgjort til en ting som skal hjelpes hurtigst og så rasjonelt som mulig for at personalet skal komme seg raskest mulig videre til neste bruker. Tid, som er aller viktigst i omsorgs-arbeidet, ses fra administrasjonens side kvantitativt, ikke kvalitativt. Resultatet er at opptrening til egenfunksjon kommer i bakleksa, pasienten forfaller. Lært hjelpesløshet på grunn av personalets tidsnød.

Budsjett-kollapset gjelder ikke bare Alna bydel og Oslo, men kommune-Norge som helhet. Alt har en sammenheng. Nemlig de enormt økende forsvarsutgiftene. Forsvarsforlik, Langtidsplanen for Forsvaret, NATOS 5 prosent-mål. De vanvittig økende kostnadene som hele det politiske establishment har gått med på i forhold til å «hjelpe» Ukraina (i virkeligheten våpenindustrien), har ført til at skoler, barne- og ungdomstilbud og eldreomsorgen rammes i form av innsparinger. Skoler nedlegges, større skoleklasser – dårligere undervisning. Forebygging ungdomskriminalitet blir satt helt ut av bildet, mindre til fritidstilbud barn og ungdom. Og eldre, som dette innlegget har dreid seg om. Vi trenger rett og slett et folkeopprør!

Fredrik Arentz

Styremedlem Fred og Rettferdighet Oslo