Herold

Torunn Skjæran har rett i én ting: Det er ikke overraskende at en historisk brygge i Sjøgata ikke uten videre kan rives. Men det er heller ikke kjernen i denne debatten. Spørsmålet er ikke om trehusbyen Levanger er fredet, men hvordan fredningen praktiseres når den møter reelle behov for næringsutvikling.

Ingen bestrider verdien av kulturmiljøfredningen eller trehusbyen som identitet og historie. Det som derimot er problematisk, er forestillingen om at enhver kritisk diskusjon om praksis er ødeleggende eller splittende. En by utvikles ikke gjennom stillstand, men gjennom åpne diskusjoner og vanskelige avveininger.

En merkevare består av mer enn fasader. Den bygges av mennesker, arbeidsplasser, aktivitet og framtidstro. Tomme bygg bidrar lite til vern. Uten bruk og liv reduseres kulturmiljøet til kulisser.

Å bygge merkevare

I Normilk-saken er utfordringen ikke kulturminneloven i seg selv, men en praksis som er så rigid at lokale vurderinger i realiteten settes til side. Når videre utvikling for en etablert industribedrift stoppes uten rom for helhetlige vurderinger av arbeidsplasser, verdiskaping og byliv, er det både legitimt og nødvendig å stille spørsmål. Det er ikke mangel på respekt for vern, men ansvar for Levangers framtid.

«Vern gjennom bruk» kan ikke bli et tomt slagord. Transformasjon alene er ikke alltid tilstrekkelig når faktiske behov tilsier noe annet. Vern må fungere sammen med verdiskaping, ikke brukes som et absolutt hinder for den.

Å stå sammen betyr ikke å være enige om alt. Det betyr å tåle uenighet. Hvis kritiske stemmer stemples som splittende, risikerer vi at Levanger først og fremst blir forvaltet, ikke utviklet.

Fredningen ligger fast. Det er det ingen uenighet om. Men hvordan den praktiseres, og hvordan vi balanserer vern mot arbeidsplasser og næringsliv, må det være fullt legitimt å diskutere. Hvis ikke, er det ikke byen som bygger merkevare, men regelverket som gjør det.