Herold

I postjournalen til Rana kommune ligger det nå et dokument som burde fått langt større oppmerksomhet enn det har gjort.

Kommunaldirektør for Oppvekst ber kontrollutvalget om å utsette en planlagt forvaltningsrevisjon av læringsmiljøet i skole og barnehager – med begrunnelsen at kommunen ikke har kapasitet til å gjennomføre revisjonen samtidig som arbeidet med oppvekststrukturen pågår.

Dette reiser et helt grunnleggende spørsmål:

Hvis kommunen ikke har kapasitet til å bli revidert – hvordan har den da kapasitet til å fatte forsvarlige beslutninger om barns oppvekstmiljø?

Forvaltningsrevisjon er ikke et byråkratisk tillegg. Det er et av de viktigste kontrollverktøyene kommunestyret har for å sikre at tjenester faktisk holder den kvaliteten lovverk og politiske vedtak forutsetter. Når kommunen selv ber om å utsette en slik revisjon fordi organisasjonen er for presset, er det et tydelig signal om sårbarhet – ikke om styrke.

Dette skjer samtidig som kommunen sender omfattende strukturendringer i skole og barnehage ut på høring. Det foreslås nedleggelser, flytting av elever og nye investeringsrammer, samtidig som foreldre, ansatte og innbyggere bes om å gi innspill til et beslutningsgrunnlag som fortsatt er uavklart på flere sentrale punkter.

I denne sammenhengen er det verdt å merke seg at kommunaldirektør for oppvekst og kultur, Lillian Nærem, i andre sammenhenger har uttalt at høringssaken er forsvarlig utredet. Samtidig ber altså kommunedirektøren om å utsette en kontroll av nettopp læringsmiljøet, fordi kapasiteten ikke strekker til.

Begge disse påstandene kan ikke være sanne samtidig.

Når kontrollen skyves til etter at strukturelle grep er gjennomført, flyttes også risikoen. Da risikerer vi at irreversible beslutninger tas før det er gjort en grundig, uavhengig vurdering av hvordan barn faktisk har det – i skolebyggene, i læringsmiljøet og i hverdagen.

Dette handler ikke om mistillit til enkeltpersoner. Det handler om systemansvar. Når tempoet er høyt, presset stort og konsekvensene alvorlige, er behovet for kontroll og etterprøvbarhet større – ikke mindre.

Derfor burde dette dokumentet føre til ettertanke i kommunestyret.

Kanskje er ikke det mest ansvarlige nå å presse saken videre, men å sikre at grunnmuren er solid: at vurderinger er ferdige, at dokumentasjon foreligger, og at kontrollmekanismer får virke før beslutninger tas.

Barnas oppvekstmiljø tåler ikke å bli et sideprosjekt i en presset organisasjon. Det fortjener å være det kommunen har full kapasitet til å gjøre riktig.