Herold

Inflasjonen, fattigdommen og forskjellene øker. Folk VG har snakket med, frykter for fremtiden i øystaten.

Kan et allerede skakkjørt Cuba overleve at Venezuelas president Maduro er satt ut av spill?

– Cuba vil falle, det klarer de helt på egen hånd, sier Donald Trump.

Men det hjelper neppe at USA nå varsler at de vil strupe landets viktigste inntektskilde – venezuelansk olje.

– Hvis jeg bodde i Havanna, og jeg var i regjeringen, ville jeg vært i hvert fall litt bekymret, sa utenriksminister Marco Rubio etter militæraksjonen mot Venezuela sist lørdag.

Rubio er selv sønn av cubanske migranter til USA.

VG besøkte det omstridte landet like før verdens øyne ble rettet mot den karibiske republikken.

Det vi ble vitne til var alarmerende.

– Vi lever som «zombier» i et stort fengsel, sier en cubaner i 50-årene til VG.

Hverdagen på Cuba er langt fra illusjonen om salsadansene, livsglade cubanere med sigar, rom og cola.

– Du ser smilene våre på utsiden, men i sjelen vår er det bare tristhet. Ingenting er viktigere enn frihet, men vi er «kidnappet», og det blir verre hver dag, sier mannen.

Turistene ser det myndighetene vil at de skal se, påpeker han – «en eneste stor løgn».

– Staten bryr seg ikke om våre problemer, og vi havner i fengsel hvis vi snakker høyt om hvor ille det er. Men verden bør få vite sannheten – de ødelegger landet vårt!

Det som en gang var praktbygg forfaller i hovedstaden Havanna, og trær bryter seg vei gjennom sprekkene.

Desperate innbyggere henter murstein og materialer fra bygg som kollapser, for å redde egen bolig.

Ingen av de forlatte byggene har gulv igjen, alle plankene er saget ut, og folk går heller midt i gaten enn å risikere restene av en balkong i hodet.

Mange husstander har strøm kun tre–seks timer hver dag.

– Det er ingen fremtid på Cuba, sier en kvinne i 40-årene VG møter i Trinidad, omtrent midt i landet.

Hun har aldri vært utenfor øystaten, men har likevel lært seg flytende engelsk.

– Ingen mellom 18 og 30 år bor her lenger. Alle som kan reise utenlands og tjene penger, gjør det. Folk selger alt de har. Jeg har en liten sønn, og det er ikke mulig for meg å begynne på nytt et annet sted nå.

Å kritisere de autoritære cubanske myndighetene åpent kan være farlig. Derfor har VG i denne reportasjen anonymisert alle som kritiserer myndighetene.

– Jeg elsker landet mitt, men jeg ser ikke noe håp om bedring, sier kvinnen i Trinidad.

Ingen VG snakker med skylder på USAs handelsforbud, eller at Trump nylig strammet inn Cuba-politikken.

Alle peker på egne myndigheter.

Det er 66 år siden Fidel Castro tok makten på Cuba.

Tiden etterpå var preget av sosial utjevning og sterk sovjetisk støtte, men også av politisk undertrykkelse og økonomisk isolasjon, etterfulgt av krisetider etter Sovjetunionens fall i 1991.

Blant annet har den gamle planøkonomien vist seg lite fleksibel.

– Det er verre nå enn på 90-tallet, sier en kilde til VG.

Energisystemet er svært skjørt, påpeker cubaneren. Infrastrukturen kollapser, mat kommer ikke frem og innbyggerne bruker fremdeles rasjoneringskort.

Tilgangen på drivstoff avhenger av når tankskip fra land som Russland eller Venezuela kommer med nye forsyninger.

Og uten drivstoff og strøm får ikke bøndene høstet det som trengs, eller levert råvarene i tide. Dette skaper ringvirkninger i alle deler av samfunnet, ikke minst økonomien.

VG humper rundt i landet med bil – via tropiske Playa Larga, til fargerike Trinidad, og tilbake til hovedstaden Havanna.

Selv om mobilnettet er blitt betraktelig bedre på de siste ti årene, forsvinner stort sett internett så snart vi er ute av byene, og dekningen er av og på.

Vi kjører sikksakk på motorveien, fordi veien er full av store hull. Hjulskift underveis er ikke et unormalt syn.

Langs strekningen står falmede gigantskilt med de gamle kommunistheltene.

I flere år har Cuba vært i en vedvarende økonomisk resesjon.

Landets økonomi stupte under pandemien, med et fall i brutto nasjonalprodukt på 11 prosent i 2020 – det kraftigste på omtrent 30 år.

Høy inflasjon i 2024 har ytterligere forverret situasjonen.

– Den største utvandringen i cubansk historie har skjedd de siste par årene. Mer enn ti prosent av innbyggerne har dratt. Det er som om hele Oslos befolkning skulle forsvinne – helt vanvittige tall, sier sosialantropolog Ståle Wig ved Universitetet i Oslo.

Mellom 2015 og 2018 tilbrakte forskeren 18 måneder på Cuba. Han jobbet som taxisjåfør og skrev bok om opplevelsen.

– Cuba har fått Latin-Amerikas eldste befolkning. Det er blitt en demografisk bombe.

– Jeg må skaffe mat til familien min og rekke å tilberede den før strømmen går, sier Calet Brindis (53).

Han er barberer av yrke.

Resten av døgnet jobber han på den lokale sjappa som selger drikke, snacks, basisprodukter og alkohol.

VG besøker ham her.

De som er hardest rammet på Cuba, har svak økonomi fra før,viseren 2025-studie fra Cuban Observatory of Human Rights (OCDH).

Det er de som ikke har tilgang til utenlandsk valuta, kontakter som kan sende penger fra utlandet, stabile jobber eller tilgang til turistmarkedet.

Som Calet og familien.

– Vi er svært bekymret nå, for Cuba er helt avhengig av Venezuela, sier han.

53-åringen har fem barn og tre små barnebarn.

Datteren Claudia Pérez Hernández er 18 år og allerede tobarnsmor.

Mens turistnæringen tidligere kunne gi en vei ut av fattigdom for noen, har kollapsen i tilreisendeog den økonomiske krisen gjort at heller ikke dette lenger er en sikker redning.

I 2023 forventet Cuba 3,5 millioner turister. Bare 2,4 millioner kom.

For 2025 er tallene enda lavere. Turistministeren forventer å ende på cirka 2,2 millioner, skriver El País.

Likevel gikk 40 prosent avstatensinvesteringer i 2024 til turistsektoren, mye mer enn til helse, utdanning eller jordbruk, ifølge en rapport fra Cubas «SSB».

– Det er blitt et mer dramatisk skille mellom dem som har tilgang til dollar, og dem som ikke har det, sier Cuba-forsker Wig.

– De aller fleste mangler helt grunnleggende ting. Øst i landet kan de oppleve strømbrudd i opp mot 20 timer. Til enhver tid er hele energisystemet nær kollaps.

Wig forteller at folk må bruke fryseren som kjøleskap og håpe at maten ikke råtner.

– Det er en desperat situasjon. Jeg tror mange på Cuba føler seg glemt.

På restaurantbesøk må du være forberedt på at strømmen kan komme og gå, og ikke alle har dyre nødaggregat som sikrer fersk mat.

Myndighetene har mye mindre støtte i dag, menerWig, og peker på at unge voksne ikke har noen minner avlandsfaderen Fidel Castro.

– De har vokst opp i en tid hvor troen på det revolusjonære prosjektet er borte.

Parlamentsbygningen i Havanna står som et symbol på klasseskillet på den karibiske øya. Mens praktbygget skinner, og hagen er møysommelig ivaretatt av gartnere, faller bygningene rundt nærmest sammen.

Estadio Panamericano*,* som i 1991 huset depanamerikanske leker, er nok et symbol på forfallet. Idretts­anlegget rett utenfor byen har vært forsømt i tiår.

Over skallet maling, skakke høyde­hoppstenger og gjengrodde rader, troner en stor plakat av Che Guevara og det berømte slagordet ¡Hasta la victoria siempre!– «alltid mot seier».

Innbyggere i Havanna forteller til VG at stadion inntil nylig har vært brukt av skoler og fotballag, noe det nyere gresslaget også vitner om. Men det skal ikke være utstyr eller fungerende dusjer på anlegget, som kan huse opptil 45.000 tilskuere.

Svak lønn og vanskelige arbeids­forhold i statlig sektor gjør at mange cubanere søker muligheter andre steder.

– Min svigerinne hoppet av medisinstudiet etter fire av seks år, og dro til Spania for å bli servitør. Der tjener hun mange ganger det hun ville tjent som lege her, sier en mann i 40-årene til VG.

Selv har han sikret seg en statsjobb som skogsguide. Dette gir ham en fast utbetaling på 15 dollar i måneden – 150 norske kroner.

En gjennomsnittlig månedslønn i statlig sektor er på cirka 175–190 kroner, en årslønn på cirka 2250.

En liter melk koster litt over 20 kroner, det samme som i Norge.

Ettersommange mottar penger fra utlandet eller jobber i privat sektor, er den reelle kjøpekraften høyere.

På Cuba er det like fulltikke enkelt å starte for seg selv eller skape noe.

Myndighetene vil ikke at privat sektor skal vokse for mye. Før 2000-tallet fantes det omtrent ikke muligheter til å jobbe for andre enn staten.

Cubanere som er selvstendig næringsdrivende, får stadig besøk av politiet, skrev Forskning.no i 2020. Her ble også Cuba-forsker Wig intervjuet.

I perioder har staten krevd å få se bankkontoen deres, for å kunne vite akkurat hvor mye de har tjent.

Cubanere VG snakker med sier at hver gang de foreslår å skape noe, slår myndighetene ned drømmene deres og gjør realiseringen av prosjektet nærmest umulig.

– Alle må dessuten bryte reglene hele tiden for å få ting til å fungere, sier Wig.

– Dermed har de alltid noe å skjule, og det gjør noe med maktbalansen i samfunnet. Myndighetene har alltid noe å ta deg på.

Samtidig er det nesten ikke penger igjen i statsapparatet.

Helsepersonell som ikke forsvinner til utlandet, må klare seg med svært knappe ressurser– og prøve å holde systemet i gang.

Uttrykket er opprinnelig fra George Orwells berømte roman «1984».

I boken brukes det som et symbol på statens makt til å få folk til å akseptere åpenbare løgner – selv noe så objektivt som matematikk – hvis myndighetene sier at det er sant.

I hovedstadens gater tigger kvinner og barn. De ber om Paracet, morsmelk­erstatning, tannbørster, såpe, penger.

Et popup-utsalg tilbyr blant annet kvinneprodukter og lusesjampo. Men da VG går forbi, er alt utsolgt.

I tillegg til alvorlige innenriksforhold står Cuba nå i en svært spent internasjonal situasjon.

– Cuba er avhengig av venezuelansk olje for å holde samfunnet i gang. Hvis oljeleveransene nå stanser, vil situasjonen raskt bli enda mer akutt for vanlige folk, sier Wig.

– Samtidig kan det hende at andre land, som Russland, vil se seg tjent med å gå inn med økt støtte for å hindre en total kollaps.

Som Venezuelas nærmeste allierte er det mange som er bekymret for en krig i detallerederammede landet.

– Det er ingen hemmelighet at USAs utenriksminister Rubio ønsker et regimeskifte på Cuba. Enten USA velger å gå til direkte angrep eller bare øker det økonomiske presset, er det liten tvil om at den cubanske befolkningen vil gå enda tøffere tider i møte.

– Hvordan kan Cuba «reddes»?

– De må gjøre noen store økonomiske og politiske reformer som involverer befolkningen i beslutningsprosesser, svarer forskeren.

Det handler ifølge Wig om å få fart på økonomien, blant annet ved å slippe til nye initiativer i jordbrukssektoren.

– Det er et tankekors at et land med så store naturressurser har mindre selvforsyningsgrad enn Norge. Jordbruksmodellen funker ikke. De trenger store investeringer og reformer.

Cubas gater er fremdeles fylt av de berømte amerikanske veteranbilene, lappet sammen med det de lokale kan finne av reservedeler.

For turister er det kanskje sjarmerende og autentisk å «reise tilbake i tid», men for cubanerne er dette hverdagen.

Bensinmangelen fører også til at søppelbilene ikke rekker å hente avfall i tide. Det flyter i mange av hovedstadens gater.

Sosialantropolog Wig har lite til overs for nordmenn som vil reise hit for å oppleve det «ekte» Cuba før det er «for sent».

– Det er noe grotesk ved det: Å reise til et land for å se biler som hoster gatelangs, og hus som forfaller, uten å tenke på at menneskene som bor der gjerne skulle hatt en ny bil, eller et hus som ikke kollapser, sier han.

– Vanlige cubanere lever nå helt på bristepunktet av hva som er mulig.