Herold

På årets første dag lærte seksåringen Kari Sofie å stå på ski ned hele bakken. Det siste hun lærte i 2025 var at de nye skiene hun fikk til jul hadde en tendens til å gå fortere enn hun som stod oppå. Hun feiret nyttårsaften med øm rompe innenfor finkjolen. Konklusjonen var at det måtte øves mer, og hun var ikke tung å be med ut i snø og minusgrader for videre trening med voksenveiledning. «Ut med rompa, bøy i knærne!» Dette hørte hun sikkert ti ganger, før hun klarte å utføre det i praksis. Etter å ha truffet bakken med nesen først et par ganger, fant hun balansepunktet. Kom ikke å si at det ikke er læring i å tryne av og til.

Etter den tredje vellykkede turen ned den lille bakken utbrøt hun: «No kainn æ å kjør ned bakken uten å dætt! Det e dåkk som har lært mæ det!» Da dukket det filosofiske spørsmålet opp: «Hva er læring?» Våre råd og demonstrasjoner var nok nyttig i læreprosessen, men det var seksåringen som hadde lært seg noe nytt. En gammel vits var om mannen som fortalte at han hadde lært hunden sin å hente avisen. Da naboen ba om en demonstrasjon var svaret: «Jeg sa at jeg har lært han det, jeg sa ikke at han hadde lært det.»

Jul og nyttår er jo en tid der generasjonene samles. Ofte får de yngre i familien oppgaver av teknisk art, alt fra telefoner, nettbrett eller digitale husholdningsapparater må oppdateres, re-startes eller følges opp på annen måte. Kanskje klokka på komfyren heller ikke blinker med fire nuller etter at barnebarnet har vært på besøk. På den måten får de unge lære at det er tid for å gi noe tilbake, for som den godt voksne mora sa til sønnen som hinta om hennes manglende digitale kompetanse: «Husk at det var jeg som lærte deg å spise med kniv og gaffel!».

Kari Sofie erførsteklassing, og lærer noe nytt og viktig hver eneste dag. Læringa skjer døgnet rundt. Foreldre og besteforeldre blir bombardert med «Ka e det?» og «Koffor det?» fra tidlig morgen til øynene siger igjen litt for sent. Jeg er akkurat 60 år eldre enn henne, men jeg føler at hennes læringsiver inspirerer meg også. Så blir kanskje spørsmålet: Trenger vi å lære noe som helst i framtida, når alle går med alle svar på alle spørsmål i lomma, og kunstig intelligens kan male bildene, komponere musikken og stille alle medisinske diagnoser?

Kari Sofies mor husker fra sin skoletid at det ble reist spørsmål i klassen om hvorfor de måtte lære matematikk når de hadde kalkulator. Lærerens noe kortsiktige svar var: «Dere kan vel ikke gå rundt med en kalkulator i lomma hele tiden!»

Spørsmålet «Hva er læring?» dukket opp igjen i hodet etter at barna hadde lagt seg og vi voksne spilte quiz-spill. Hvorfor skal vi teste oss selv i rekkefølgen på amerikanske presidenter, hvilke stoff som defineres som grunnstoff og navn på ørkenområder når vi har svarene i lomma? Blir kunnskap bare noe vi skal underholde oss med i festlig lag, eller har læringa som har gitt oss denne kunnskapen en større verdi enn å lese opp svaret fra Google eller Chat GPT?

Det er myesom tyder på at det viktigste vi må lære oss i årene som kommer er kildekritikk. Når KI har gitt oss svaret, bør det neste spørsmålet være: «Stemmer dette?» Nå i den kunstige intelligensens barndom kan vi lett avsløre at søket på oss selv eller våre nærmeste inneholder komiske feil som at jeg har vært statsråd eller ektefellen har vært verdensmester i sjakk. Det vet vi ikke stemmer, for vi eier selv den kunnskapen. Det er viktigere enn noen gang å hente informasjon og kunnskap fra ulike kilder for å kunne avsløre løgn og svindel.

Hvor mange ganger i løpet av året kommer vi til å slette meldinger fra noen som utgir seg for å være fra politiet, banken, Nav eller skatteetaten, der deres hensikt er å lure fra oss penger eller personlige opplysninger som de kan misbruke? Vi sletter dem fordi vi har lært å avsløre dem. Dessverre er det noen som stadig lar seg lure, og metodene blir mer og mer avanserte. Den dagen en sterk kriminell gruppe i verden planlegger å utnytte at vi har begynt å stole blindt på KI og sluttet å tenke selv, kan være nærmere enn vi tror.

Jeg har hørtmennesker som skryter av at de aldri har lest ei bok. På Facebook ser vi stadig kommentarer fra dem som håner forskning og kunnskap og sprer konspirasjonsteorier om politikere og andre som ønsker å gjøre en jobb for samfunnet. Jeg skulle ønske at de heller leste ei bok. Da ville de kanskje heve rettskrivingen over førsteklassenivå også.

I året som nettopp har startet skal jeg lese flere bøker enn i fjor. Det vil jeg lære av. Ikke bare vil jeg lære å bruke ord på nye måter, som forhåpentligvis gjør at det jeg selv skriver blir mer lesverdig, men jeg vil tenke over det jeg leser med min egen kunnskap og erfaringsbakgrunn. Når jeg nå nærmer meg slutten av Åsne Seierstads bok «Ufred», så har jeg lært mye om hvordan en person kan ta grep om en hel befolkning uten at noen han forhindre det. Når jeg straks går over til Carl Frode Tillers bok om oppvekst i mitt eget nabolag her i Namsos, så setter det i gang refleksjoner om velstandsutvikling, politikk og klassereiser i vårt eget land.

Hvordan skal jeg så få tid til å lese og lære litt mer? Jo, jeg får ukentlige oppdateringer på telefonen om skjermtid. Dersom jeg vil redusere tiden på Facebook og Instagram får jeg mer tid til å lese bøker. Dere der ute som fyller år hver eneste dag i året må regne med at det ikke blir FB-gratulasjoner fra meg hver gang lenger. Dere får ha meg unnskyldt. Så må jeg leve med at jeg ikke får med meg all reklame for badstubyggesett eller superskarpe kniver, men så slipper jeg også unna mange kommentarer fra dem som ikke er de skarpeste knivene i skuffen.

Så skal jeg øve på å skrive, og dersom jeg har skrevet noe som skal framføres muntlig, så må jeg øve på det. Og så skal jeg gå på ski, for eksempel sammen med Kari Sofie, og jeg er sikker på at hun kan lære meg noe også.