Herold

Urolige omgivelser kunne skapt splid. Usikkerhet kunne gitt grobunn for nye motsetninger. Tvil rundt hvem som er med oss og hvem som kan være en trussel mot oss selv eller våre nærmeste, kunne gitt vekstvilkår for konspirasjonstenkning.

Like viktig som å diskutere vår plass i det internasjonale samfunn, er det at vi steller godt med vår egen hage. Samtidig med at vi diskuterer støtten til Ukraina, forholdet til Israel, angrepet på Venezuela og truslene mot Danmark og Grønland, skal vi stelle med vårt eget.

Det er noe trygt ved det når LO og NHO går sammen for å presse politikerne til å finne løsninger på store samfunnsutfordringer. Arbeidslivet er kanskje den viktigste plattformen for de fleste samfunnsdebatter. Hver for seg samler de støtte fordi det er noen naturgitte interessemotsetninger mellom arbeidsgiver og arbeidstaker. Når de snakker godt sammen og langt på veg er enige om hva som nå er det viktigste, er denne plattformen et solid fundament for god samfunnsutvikling.

Vi har sett det før. Når LO-leder Kine Asper Vistnes og NHO-leder Ole Erik Almlid samler seg om det som forener mer enn om motsetninger, blir det organiserte arbeidslivet både viktigste premissleverdør for politiker, og den viktigste motoren for å skape framdrift og utvikling. Vi har sett noe liknende flere ganger, men vi må trolig tilbake til 1990-tallet, til årene med gjenreising av en skakkjørt økonomi, og til det såkalt «solidaritetsalternativet», for å finne det beste og tydeligste eksempelet på hva samarbeid mellom NHO og LO kan bety.

Vi trenger bekreftelser på stabilitet og orden, i en tid da supermakt-ledere ser ut til bare å forsyne seg med hva de måtte ha behov for, og det meste rundt oss oppleves som både utrygt og urolig. Vi vil oppleve stor uenighet og høyt konfliktnivå også i de neste debattene om både sykelønnsordningen, lønnsoppgjør og på andre områder. Men i bunnen deler de på ansvaret for å finne langsiktige løsninger, ikke bare for seg selv, men for landet.