Herold

Maja Sojtaric har en berettiget bekymring for nordområdene, ikke minst gitt dagens geopolitiske situasjon. Jeg mener likevel at kritikken kortslutter, når det hun nokså betimelig karakteriserer som en «surrete og halvtygget» nordområdepolitikk skal kompenseres med det jeg vil kalle for en tut-og-kjør-energipolitikk.

Hva skjer i Nord-Norge nå?

Problemet med å sette sin lit til å bygge ut Wisting for å sikre tilstedeværelse i nordområdene, er mange. I tillegg til at det vil øke de globale klimagassutslippene, føyer prosjektet seg inn i rekken av kraftsluk i Nord-Norge. Sammen med elektrifiseringen av Melkøya og etableringen av Open AI-datasenter i Narvik, vil Wisting bidra til å tappe landsdelen for kraft.

Årsaken er at Wisting er et nesten rent oljefelt. Følgelig planlegges utbyggingen med kraft fra land; det er slik Wisting kan realiseres. Vi snakker dessuten om et felt som er langt, langt nord, med krevende infrastruktur, og antakelig høye investeringskostnader.

Alt dette vil naturligvis gå på bekostning av annen utvikling i Nord-Norge. Når Melkøya og Wisting vil sluke kraft fra land, vil det både bli vanskeligere for andre aktører å få tilgang på kraft samtidig som strømprisene vil stige. Begge deler er dårlig nytt for næringsutviklingen i Finnmark, for å si det forsiktig. Både for eksisterende aktører og for nye etableringer.

Dette er nok også grunnen til at blant andre ordføreren i Alta, samt LO i Alta og omegn, er bekymret. Jeg mener nasjonale politikere gjør klokt i å lytte til dem, ikke minst etter fadesen med Melkøya.

I tillegg vil presset på naturen øke på grunn av behovet for mer kraft. Rødt mener vi i stedet trenger en utvikling som ikke innebærer å ødelegge Finnmarksnaturen. Vi går simpelthen ikke med på at å redusere landsdelen til en råvareprodusent av ustabil vindkraft, liksom er oppskriften på bolyst og næringsutvikling.

For det går selvsagt an å satse mer på både utvikling og tilstedeværelse i Finnmark og resten av Nord-Norge. Det handler om politisk vilje. Et grep som ifølge Equinor selv kunne gitt positive ringvirkninger både for kraftsituasjonen og sysselsettingen, er karbonfangst og -lagring på Melkøya. Som selskapet skrev i et notat i 2024: «Et slikt anlegg vil styrke kraftforsyningen i Finnmark og samtidig videreutvikle Norges posisjon CCS-aktør». Likevel vendte Energidepartementet tommelen ned for prosjektet.

Svaret påSojtarics berettigede bekymringer er nemlig ikke å tappe Finnmark for kraft eller redusere landsdelen til en råvareprodusent av energi. Vi trenger en mer fremtidsrettet og aktiv politikk enn det. Å stanse kraftsluket elektrifiseringen av Melkøya og Wisting utgjør, er riktig sted å starte.