Herold

Voksne folk med genuin interesse for levende musikk, levende og mellommenneskelige stemninger, har terminert kontrakten med et KI-band. I en tid da mange av oss knapt klarer å skille på hva som er KI-generert fra det rent menneskeskapte på en rekke områder, sier mangeårig countryarrangør Geir Ove Melby til og med at avgjørelsen var lett å ta, straks de forsto hva de egentlig hadde booket til kommende sommers store festdager i Skjåk.

Så bra. Jeg bøyer meg i cowboyhatten. Hurra for alle enkle avgjørelser, i en tid da det meste på en eller annen måte er regulert og krever både utredninger, tenketid, høring og forhandling ...

Sier nei til band: – En lett avgjørelse for oss

Jeg tror skjåkværene på at avgjørelsen var lett å ta, når man skjønte at det Stavanger-baserte hit-makeriet var et KI-basert prosjekt. Samtidig visste de altså ikke hva det var de bestilte.

Countryfestivalen i Skjåk var med andre ord i samme båt som de fleste av oss er. Vi er tilskuere til en utvikling som går skrekkelig fort. Vi sliter med å se hvordan kunstig intelligens gjør sitt til tider usynlige inntog på nye områder. Vi klarer ikke helt å bestemme oss for hva vi synes er bra, hva som er mindre bra, eller hva vi egentlig helst ville vært foruten.

For min egen del, låner jeg gjerne øre til musikken som har preget sommerdagene i Skjåk i flere tiår. Jeg synes det er lett å si at jeg vil ha det ekte, menneskeskapte, det som gjerne har blitt til gjennom levd liv. Jeg er altså enig med skjåkværene, og med Contryfestivalen på Vinstra, som har samme klare holdning som norddølene.

Jeg aner ikke lenger hva det er som dunker på ørekanalen og vil inn

Mitt problem er at jeg som forbruker, i dette tilfellet kulturforbruker, ikke lenger aner hva det er som dunker på ørekanalen og vil inn. For alt jeg vet har KI-musikken fra Stavanger skapt noen gode vibrasjoner, uten at jeg har skjønt hva som har foregått, innimellom formiddagsjabbinga på en radiokanal som først og fremst valgt for å holde stillheten på avstand. Jeg er altså ikke det spøtt bedre enn kompetente country-arrangører som ikke helt har visst hva det var de satte på plakaten.

Og dette er egentlig problemet i et nøtteskall; skillet mellom skapere, stjelere, helere og juksemakeri blir utydelig, og vi møter denne utydeligheten i alle sammenhenger.

KI er viktig verktøy på stadig flere områder, i offentlig sektor, så vel som privat. Og i journalistikk, så vel som i kulturlivet. KI er det som skal gjøre verden bedre, som skal gjøre skolen mer tilpasset hver enkelt elev, som skal redde liv fordi den hjelper helsevesenet med diagnostikk, som tar oss et skritt videre i det grønne skiftet ved å gi forskningen ny kraft, osv., osv. nesten i det uendelige, og altså også langt inn i kulturlivet.

Det er ikke mulig å lukke døra. Ikke er det ønskelig heller, heller ikke på kulturfeltet. KI gjør film bedre. KI kan også gjøre tekst bedre, og slike verktøy er for lengst på plass i kassa til hitmakere både i countrysjangeren og ellers.

Min utfordring er ikke bare å skille bra fra dårlig og riktig fra galt. KI er «digre lass» med data. KI-skapt musikk er mulig fordi maskinene er matet med musikk folk har laget. Det som kommer ut, er med andre ord basert på noe andres kreativitet og skaperevne. For folk flest blir det umulig å skille mellom helere, stjelere og juksemakere.

Det enkle og riktige blir da å gjøre som de har gjort i Skjåk, – å sørge for at det er kjøtt, blod og levende hoder som lager det som leveres på scenene. Et kulturliv fattig på penger blir ikke bedre av at tek-gigantene stikker av med fortjenesten.