Herold

Jacob Børresen var ubåtkaptein i åtte år under den kalde krigen, da norske og russiske ubåter lekte katt-og-mus i Barentshavet. Nå forteller han om livet om bord.

Han kunne gått rett inn i en spionfilm fra den kalde krigen, der han kommer gående utenfor Marinemuseet med stø kurs mot museumsubåten KNM Utstein.

Spesiell atmosfære om bord

Det er en fin båt, sier Jacob Børresen om ubåten i Kobben-klassen.

Ubåten han selv var nestkommanderende på fra 1971.

Med fire generasjoner med marineoffiserer bak seg lå det litt i kortene at han skulle velge samme vei.

– På ubåt havnet jeg på riktig hylle i livet, sier Jacob.

Han smiler når han forteller om livet om bord.

– Det var en veldig spesiell atmosfære, forteller han.

– Vi var alltid stille, bortsett fra når vi snorklet. Folk gikk rundt i sokkelesten eller myke sko. Alle visste nøyaktig hva de skulle gjøre, sier han.

Han begynte i marinen i 1968, en marine han beskriver som «flunkende ny.» Med femten undervannsbåter, mot dagens seks.

– Marinen var preget av stolthet og pågangsmot, sier Børresen.

Minimalt med privatliv og personlig hygiene

Ubåtene av Kobben-klassen var 45 meter lange, med en makshastighet neddykket på 20 knop, maks dykkedybde i fredstid på 186 meter – og en besetning på 18 mann.

Toktene i neddykket tilstand kunne vare i inntil tre uker.

Personlig hygiene var det så som så med.

Den daglige ferskvannsrasjonen begrenset seg til et glass vann til tannpussen og en liten skvett til en kattevask, per mann per dag.

– Vi luktet spesielt etter noen dager i sjøen, men ettersom alle luktet det samme, gjorde det ikke noe.

Brød ble fort muggent.

– De siste dagene av patruljen var brødskivene blitt redusert til små «kanapeer», etter at all muggen var skåret bort.

Nærkontakt med sovjetisk ubåt

Den episoden Jacob Børresen husker best fra tiden som nestkommanderende på ubåt er ubåtjakten i Sognefjorden i november 1972.

To menn hadde rapportert observasjon av periskop.

Observasjonen førte til Marinens største skarpe operasjon under hele den kalde krigen.

– På det meste var 16 marinefartøyer og to militærhelikoptre involvert i søket.

Operasjonen ble imidlertid avsluttet uten resultat.

Men på en patrulje i Barentshavet fikk Jacob og mannskapet nærkontakt med en sovjetisk ubåt.

– Vi fikk sonarkontakt med noe som muligens var en ubåt. Det er litt ubehagelig under vann, for du vet ikke om det faktisk er en ubåt eller hvor den befinner seg, forteller Jacob.

– Vi kom forsiktig opp til periskopdybde. Et par tusen yards forut dukket det opp en stor sovjetisk kryssermissil-ubåt, som vi i NATO kalte Echo II. Jeg så at telemetri-antennen og missilaffutasjene ble hevet.

Ett etter ett avfyrte ubåten alle seks kryssermissilene mens Jacob lå og så på i periskopet, uten at de ante at han var der.

– Det var en eventyrlig opplevelse, husker han.

Ble sittende fast på bånn

En gang ble ubåten sittende fast på bånn.

– Etter lange øvelser pleide jeg å legge meg på bånn så besetningen fikk hvile ut.

Rett sør for øya Silda i Finnmark er det en flate med sandbunn på femti meters dyp som Børresen pleide å legge ubåten på.

Der lå de hele natta. Neste morgen skulle de opp til periskopdybde.

Men båten rikket seg ikke.

– Vi lenset ut ballastvann, prøvde å løpe litt fram og tilbake for å få bevegelse i båten.

Ingenting hjalp.

Jacob innser at han har bommet og antakelig lagt ubåten på leirbunn. Han har ikke annet valg enn å tømme hovedballasttankene for vann.

– Da kommer du opp med en gang, men da har du til gjengjeld ikke kontroll på båten, sier Børresen.

Båten for opp mot overflaten i stor fart. Ubåten brøt overflaten med et voldsomt plask.

Børresen sto i periskopet.

– Jeg så rett bort på to forskremte ansikter, en robåt med en mann og en ung gutt som lå og fisket. De lå ikke mange meterne unna, forteller Børresen.

– Før jeg fikk kontroll på ubåten forsvant vi ned på tretti meters dyp igjen. Jeg burde kanskje ha gått opp igjen og sagt unnskyld og forklart hva som skjedde, men vi dro bare videre, sier han.

– Det var en nifs opplevelse. Hadde jeg kommet opp femti meter lenger fram kunne vi ha knust robåten.

– De snakker norsk!

– Vi var plaget med fremmede ubåter som opererte i innaskjærs norsk farvann, sier Jacob.

Under en antiubåt-øvelse i Stefjorden i Nordland bestemte Jacob seg for å gjøre sine kolleger i Marinen et pek.

Det var som vanlig umulig å finne meg.

Til slutt ble ubåten likevel oppdaget og brakt inn til Marinens orlogsstasjon i Ramsund.

Istedenfor norsk flagg hadde de heist et rødt signalflagg.

Og hadde skinnluer med røde stjerner på lua.

– Det var fint vær, og flere av oss sitter oppe i tårnet i sola med skinnluene våre, når kokken roper opp nedenfra at middagen er servert. «Kommer», svarer jeg. Da lyser den ene vaktposten på kaia opp og roper til sidemannen: «De snakker norsk!» Som vi lo! Til dags dato har jeg lurt på hva slags informasjon disse vaktene egentlig hadde fått.

– Tjenesten på ubåt, og i særdeleshet tjenesten som ubåtsjef, var kanskje den aller beste tida i hele min karriere, når jeg ser tilbake på det, avslutter Jacob Børresen.