UbÄtkapteinen fra den kalde krigen
Jacob BÞrresen var ubÄtkaptein i Ätte Är under den kalde krigen, da norske og russiske ubÄter lekte katt-og-mus i Barentshavet. NÄ forteller han om livet om bord.
Han kunne gÄtt rett inn i en spionfilm fra den kalde krigen, der han kommer gÄende utenfor Marinemuseet med stÞ kurs mot museumsubÄten KNM Utstein.
Spesiell atmosfĂŠre om bord
Det er en fin bÄt, sier Jacob BÞrresen om ubÄten i Kobben-klassen.
UbÄten han selv var nestkommanderende pÄ fra 1971.
Med fire generasjoner med marineoffiserer bak seg lÄ det litt i kortene at han skulle velge samme vei.
â PĂ„ ubĂ„t havnet jeg pĂ„ riktig hylle i livet, sier Jacob.
Han smiler nÄr han forteller om livet om bord.
â Det var en veldig spesiell atmosfĂŠre, forteller han.
â Vi var alltid stille, bortsett fra nĂ„r vi snorklet. Folk gikk rundt i sokkelesten eller myke sko. Alle visste nĂžyaktig hva de skulle gjĂžre, sier han.
Han begynte i marinen i 1968, en marine han beskriver som «flunkende ny.» Med femten undervannsbÄter, mot dagens seks.
â Marinen var preget av stolthet og pĂ„gangsmot, sier BĂžrresen.
Minimalt med privatliv og personlig hygiene
UbĂ„tene av Kobben-klassen var 45 meter lange, med en makshastighet neddykket pĂ„ 20 knop, maks dykkedybde i fredstid pĂ„ 186 meter â og en besetning pĂ„ 18 mann.
Toktene i neddykket tilstand kunne vare i inntil tre uker.
Personlig hygiene var det sÄ som sÄ med.
Den daglige ferskvannsrasjonen begrenset seg til et glass vann til tannpussen og en liten skvett til en kattevask, per mann per dag.
â Vi luktet spesielt etter noen dager i sjĂžen, men ettersom alle luktet det samme, gjorde det ikke noe.
BrĂžd ble fort muggent.
â De siste dagene av patruljen var brĂždskivene blitt redusert til smĂ„ «kanapeer», etter at all muggen var skĂ„ret bort.
NÊrkontakt med sovjetisk ubÄt
Den episoden Jacob BÞrresen husker best fra tiden som nestkommanderende pÄ ubÄt er ubÄtjakten i Sognefjorden i november 1972.
To menn hadde rapportert observasjon av periskop.
Observasjonen fĂžrte til Marinens stĂžrste skarpe operasjon under hele den kalde krigen.
â PĂ„ det meste var 16 marinefartĂžyer og to militĂŠrhelikoptre involvert i sĂžket.
Operasjonen ble imidlertid avsluttet uten resultat.
Men pÄ en patrulje i Barentshavet fikk Jacob og mannskapet nÊrkontakt med en sovjetisk ubÄt.
â Vi fikk sonarkontakt med noe som muligens var en ubĂ„t. Det er litt ubehagelig under vann, for du vet ikke om det faktisk er en ubĂ„t eller hvor den befinner seg, forteller Jacob.
â Vi kom forsiktig opp til periskopdybde. Et par tusen yards forut dukket det opp en stor sovjetisk kryssermissil-ubĂ„t, som vi i NATO kalte Echo II. Jeg sĂ„ at telemetri-antennen og missilaffutasjene ble hevet.
Ett etter ett avfyrte ubÄten alle seks kryssermissilene mens Jacob lÄ og sÄ pÄ i periskopet, uten at de ante at han var der.
â Det var en eventyrlig opplevelse, husker han.
Ble sittende fast pÄ bÄnn
En gang ble ubÄten sittende fast pÄ bÄnn.
â Etter lange Ăžvelser pleide jeg Ă„ legge meg pĂ„ bĂ„nn sĂ„ besetningen fikk hvile ut.
Rett sÞr for Þya Silda i Finnmark er det en flate med sandbunn pÄ femti meters dyp som BÞrresen pleide Ä legge ubÄten pÄ.
Der lÄ de hele natta. Neste morgen skulle de opp til periskopdybde.
Men bÄten rikket seg ikke.
â Vi lenset ut ballastvann, prĂžvde Ă„ lĂžpe litt fram og tilbake for Ă„ fĂ„ bevegelse i bĂ„ten.
Ingenting hjalp.
Jacob innser at han har bommet og antakelig lagt ubÄten pÄ leirbunn. Han har ikke annet valg enn Ä tÞmme hovedballasttankene for vann.
â Da kommer du opp med en gang, men da har du til gjengjeld ikke kontroll pĂ„ bĂ„ten, sier BĂžrresen.
BÄten for opp mot overflaten i stor fart. UbÄten brÞt overflaten med et voldsomt plask.
BĂžrresen sto i periskopet.
â Jeg sĂ„ rett bort pĂ„ to forskremte ansikter, en robĂ„t med en mann og en ung gutt som lĂ„ og fisket. De lĂ„ ikke mange meterne unna, forteller BĂžrresen.
â FĂžr jeg fikk kontroll pĂ„ ubĂ„ten forsvant vi ned pĂ„ tretti meters dyp igjen. Jeg burde kanskje ha gĂ„tt opp igjen og sagt unnskyld og forklart hva som skjedde, men vi dro bare videre, sier han.
â Det var en nifs opplevelse. Hadde jeg kommet opp femti meter lenger fram kunne vi ha knust robĂ„ten.
â De snakker norsk!
â Vi var plaget med fremmede ubĂ„ter som opererte i innaskjĂŠrs norsk farvann, sier Jacob.
Under en antiubÄt-Þvelse i Stefjorden i Nordland bestemte Jacob seg for Ä gjÞre sine kolleger i Marinen et pek.
Det var som vanlig umulig Ă„ finne meg.
Til slutt ble ubÄten likevel oppdaget og brakt inn til Marinens orlogsstasjon i Ramsund.
Istedenfor norsk flagg hadde de heist et rĂždt signalflagg.
Og hadde skinnluer med rÞde stjerner pÄ lua.
â Det var fint vĂŠr, og flere av oss sitter oppe i tĂ„rnet i sola med skinnluene vĂ„re, nĂ„r kokken roper opp nedenfra at middagen er servert. «Kommer», svarer jeg. Da lyser den ene vaktposten pĂ„ kaia opp og roper til sidemannen: «De snakker norsk!» Som vi lo! Til dags dato har jeg lurt pĂ„ hva slags informasjon disse vaktene egentlig hadde fĂ„tt.
â Tjenesten pĂ„ ubĂ„t, og i sĂŠrdeleshet tjenesten som ubĂ„tsjef, var kanskje den aller beste tida i hele min karriere, nĂ„r jeg ser tilbake pĂ„ det, avslutter Jacob BĂžrresen.
đ Related Articles (2)
View Graph
