Herold

Et av julens høydepunkter for meg, var siste salme på gudstjenesten i Drangedal julaften. På grunn av sykdom har kirkevergen vært nødt til å finne vikarer til alt av gudstjenester og begravelser, men akkurat den gudstjenesten var det ikke mulig å oppdrive noen vikar. Derfor fikk jeg anledning til å prøve å spille selv i tillegg til å være prest.

Teoretisk sett går det i noen grad an å være både prest og organist i samme gudstjeneste. Men det er ikke ideelt av flere grunner. En ting er det helt selvfølgelige i at det ligger i kirkas DNA at man er flere om jobben og at samarbeid i seg selv er et gode. Dessuten er det ingen «hvileskjær» når man skal være fullt konsentrert hele tida. Og for egen del kjenner jeg mine begrensninger såpass at jeg vet at resultatet blir bedre om noen andre spiller.

Likevel var selvtilliten større enn selvinnsikten på julaften. Så mens jeg tok mesteparten av gudstjenesten nede ved pianoet, hadde jeg bestemt meg for å gå opp til orgelgalleriet for å spille «Deilig er jorden» som siste salme på orgel. Jeg kom meg opp trappa til galleriet uten å snuble i prestekjolen, og jeg klarte til min store overraskelse å koble inn miksturstemmen før siste verset.

I etterkant har jeg grublet litt over hvorfor det er så vanskelig å få tak i organistvikarer. Og det har jeg koblet sammen med en helt personlig observasjon. For sikkerhets skyld: Hvis jeg har funnet ut noe på egenhånd, er det god grunn for andre til å utstyre seg med atskillige klyper salt. Men altså:

Gjennom jobben har jeg vært på besøk i mange hjem. Jeg blir svært glad og nesten overrasket hver gang jeg ser et piano, en gitar eller andre instrumenter i stua. Nå kan det hende at instrumentene står på et annet rom hvor de brukes oftere. Og jeg skjønner at det kan være morsommere med en diger TV enn et digert piano. Men jeg tror samfunnet vårt blir fattigere med mindre levende musikk. Selv om kunstig intelligens kan lage musikk, synes jeg det blir stusselig med 17. mai-tog eller begravelser hvor KI står for musikken.

Ikke minst er det god egenterapi å spille et instrument. Så sant man ikke er en klokkenist, trenger ingen høre på. Så ved starten av et nytt år, hvorfor ikke børste støvet av en torader eller en gitar? Jeg kan tipse om pianostemmer hvis pianoet trenger omtanke. Og jeg har ingen ambisjoner om at det skal dukke opp en organist til neste julaftensgudstjeneste. Eller hvorfor ikke?