Herold

Jeg skriver dette som en som har vært i kontakt med psykiatrien i Norge. Ikke for å svartmale et helt system, men for å peke på et alvorlig paradoks: I dag kan utfallet av psykisk helsehjelp avhenge mer av timing og enkeltpersoner enn av et system som fungerer likt for alle.

Jeg er i dag frisk, i jobb med livet mitt og står støtt. Det er jeg dypt takknemlig for. Grunnen er ikke at systemet alltid fungerte slik det var ment, men fordi enkelte fagfolk så meg i tide. Dyktige mennesker som brukte sitt faglige skjønn, sin erfaring og sitt menneskesyn før det gikk galt. De fortjener ros.

Ventelister

Samtidig vet jeg at mange ikke møter den samme hjelpen. Altfor mange unge ber om hjelp, men blir møtt med ventelister, avslag eller beskjed om at de ikke er syke nok ennå. Andre er allerede svært syke, men møter et system som mangler kapasitet, kontinuitet eller fleksibilitet der de faktisk er.

Det er her urettferdigheten oppstår. Når hjelp kommer for sent for noen, og for hardt for andre. Når mennesker mister tillit til et system som egentlig skal gi trygghet. Når psykisk helse blir et spørsmål om flaks, ikke rettighet.

Tidligere innsats

Psykisk helsevern må bygges rundt mennesker, ikke bare diagnoser og prosedyrer. Vi trenger tidligere innsats for dem som ber om hjelp, før problemene eskalerer. Vi trenger mer valgfrihet i behandling, slik at hjelpen kan tilpasses individet. Og vi trenger større rom for faglig skjønn, slik at de som står nærmest pasienten kan handle når det virkelig gjelder.

Dette handler ikke om å være for eller mot psykiatrien. Det handler om å gjøre den bedre. Et system som griper inn før stupet, ikke først når noen faller. Et system som både kan hjelpe de som sliter tidlig, og de som trenger omfattende og langvarig oppfølging.

Mennesker på alvor

Psykisk helse er ikke et nisjetema. Det handler om skole, arbeid, trygghet og livskvalitet. Et samfunn som tar psykisk helse på alvor, er et samfunn som tar mennesker på alvor.

Jeg er et eksempel på at riktig hjelp til rett tid kan gjøre hele forskjellen. Nå må vi sørge for at det ikke er unntaket, men regelen.