Herold

Norge beveger seg nå inn i et farlig politisk landskap uten at det norske folk er blitt spurt.

Når statsminister Jonas Gahr Støre sier at han ikke vil utelukke å sende norske soldater til Ukraina, og heller ikke vil utelukke at norske militære kan trene ukrainske styrker inne i Ukraina, er dette ikke lenger indirekte støtte. Det er aktiv militær involvering i en pågående krig.

Dette omtales med tekniske formuleringer og dempede ord, men realiteten er enkel. Militær trening i en krigssone er en del av krigføringen. Norske soldater som opererer inne i Ukraina, vil være legitime mål. Å late som noe annet er å føre befolkningen bak lyset.

Konsekvenser

Vi har hørt denne retorikken før. I Libya ble norsk militær deltakelse solgt inn som ansvarlig, begrenset og humanitær. Det ble snakket om beskyttelse, presisjon og opplæring. I ettertid vet vi at resultatet ble statskollaps, kaos og et stort antall drepte.

Likevel ble operasjonen omtalt med stolthet fra NATO-hold. Erfaringen burde gjort oss mer varsomme. I stedet gjentas de samme ordene. Trening. Støtte. Sikkerhet. Konsekvensene skyves til side.

Forskjellen denne gangen er at risikoen er langt større. Krigen i Ukraina er en høyintensiv konflikt der stormakter er direkte involvert. Russiske myndigheter har gjentatte ganger gjort det klart at de ikke vil akseptere fremmede militære styrker inne i Ukraina.

Dette er ikke retorikk som kan ignoreres. Når norske myndigheter likevel åpner for militær tilstedeværelse, tar de en bevisst risiko for eskalering som Norge ikke har kontroll over.

Ukrainere i Norge

Spørsmålet er også hvem som skal bære konsekvensene. Det er ikke politikerne som fatter beslutningene. Det er norske soldater. Unge kvinner og menn som har vervet seg for å forsvare Norge, ikke for å bli sendt inn i en stadig mer uoversiktlig krig langt fra hjemlandet.

Samtidig unngår man et grunnleggende spørsmål. Hvorfor vurderes norske soldater sendt inn, mens tusenvis av stridsdyktige ukrainske menn befinner seg trygt i Europa, også i Norge. Hvis krigen virkelig er eksistensiell for Ukrainas overlevelse, hvorfor flyttes da risikoen til andre lands borgere.

Traumer

Jeg har arbeidet med veteraner i mange år, norske, russiske og kanskje aller flest ukrainske. Jeg har sett hva krig gjør med mennesker etter at medienes interesse forsvinner. Ødelagte kropper, psykiske traumer, familier som brytes ned og et hjelpeapparat som ikke strekker til. Vi tar allerede ikke godt nok vare på dem som har vært i krig. Likevel åpnes det nå for å produsere flere.

Det norske folk er aldri blitt spurt om denne kursendringen. Det har ikke vært noen bred og åpen offentlig debatt. I stedet har vi fått en gradvis normalisering av eskalering. Først våpen. Så tyngre våpen. Så enorme pengesummer. Nå soldater.

Dette er ikke et teknisk spørsmål. Det er et verdivalg. Norske liv er ikke forbruksvare i en krig som stadig eskalerer, men som ikke synes å nærme seg noen løsning. Nå er tiden inne for å stoppe opp før konsekvensene blir irreversible.