Bompenger enda en gang
Ingen liker bompenger. Men uten dem får vi hverken nye veiløsninger eller den kraftfulle satsingen på kollektiv, sykkel og gange som Bypakke Tønsberg-regionen skal inneholde.
For det er nå engang slik at brukerbetaling - bompenger - er den viktigste finansieringskilden for veiprosjekter av noen størrelse i Norge. Dette er ikke noe unikt norsk, selv om det varierer en god del fra land til land hva slags veistrekninger som er avgiftsbelagt og hvor mye som kreves inn. Men Norge har tradisjonelt ligget på eller nær verdenstoppen når det gjelder bompenger. I et land med mange fjell og fjorder og få innbyggere blir kostnadene høye og bilistene færre til å dele på kaken.
Mange peker med rette på at den norske staten er søkkrik og mener veibyggingen burde vært både mer omfattende, raskere og gratis. Vi har jo også totalt sett et høyt skatte- og avgiftstrykk i Norge sammenlignet med mange andre land. Men det er grenser for hvor mye penger staten kan pøse ut uten at norsk økonomi blir overopphetet. Derfor har bompenger også en finanspolitisk dimensjon: Man bruker penger og drar inn penger samtidig.
Og av dagens stortingspartier sier bare Fremskrittspartiet konsekvent nei til bomfinansiering. Slik regimet er idag, må vi altså ha bom for å få vei. Det vet velgerne i Tønsberg-distriktet, 20 år etter at et flertall i den lokale folkeavstemningen vendte tommelen ned for den nye fastlandsforbindelsen som var aktuell den gang.
Når det er sagt, mener vi staten burde tatt en del av kostnadene for Bypakke Tønsberg-regionen. Etter hva vi forstår, har det vakt oppsikt også blant nasjonale samferdselspolitikere at et så stort veiprosjekt er rent lokalt finansiert. Men det er hverken første eller eneste gang at Vestfold har stilt langt bak i køen når det gjelder statlig pengebruk. Våre kommuner og fylkeskommune er vant til å bli sultefôret, og det har man innrettet seg etter.
En grunntakst på 21,20 kr pr. passering er ikke småpenger i lengden, men heldigvis vil de færreste betale så mye. Har du brikke med rabatt og/eller elbil, slipper du vesentlig billigere unna. Passerer du to ganger daglig på vei til og fra jobb vil det si snaut 5.000 kr i året med billigste sats. Overkommelig for de fleste, men samtidig vil også de kommunale gebyrene øke i årene som kommer, lånerenten vil i overskuelig fremtid ikke komme tilbake på gammelt nivå, og dagligvareprisene er vedvarende høye. Det samlede presset på familiers økonomi er dermed ikke noe man skal kimse av, rabatter til tross. Bompengene blir dermed nok et argument for fortsatt å si nei til eiendomsskatt i Tønsberg og Færder.
Noen reagerer både på at vi får toveis innkreving og at innkrevingen starter lenge før byggingen av fastlandsforbindelsen. Dette er forståelige innvendinger, men jo mer penger bomringen drar inn tidligst mulig, jo mindre blir behovet for å låne penger. Det vil i sin tur minske risikoen for at prosjektet sprekker økonomisk, noe som også kan gå hardt ut over kommunenes og fylkeskommunenes økonomi. Det er innbyggerne definitivt ikke tjent med.