Herold

Europa står i en mer ustabil og usikker situasjon enn på flere tiår. Krig på vårt eget kontinent over flere år, skjerpet retorikk mellom allierte, trusler mot kritisk infrastruktur og økende risiko for cyberangrep som kan lamme strøm, kommunikasjon og betalingssystemer. Samtidig vet vi at nye pandemier vil komme. Spørsmålet er ikke om, men når.

I dette bildet må vi tørre å stille det ubehagelige spørsmålet: Hvor forberedt er Norge egentlig dersom leveransene stopper og en krise rammer oss innenfor våre landegrenser?

Hvor lenge klarer vi oss uten import av medisiner, mat, korn og innsatsfaktorer? Hvor robuste er forsyningslinjene våre hvis grensene stenges, skip blir liggende og globale markeder settes under press?

Faktum er at Norge i dag er sterkt avhengig av import for å forsyne egen befolkning. Selvforsyningsgraden er lav, og enda lavere når vi tar hensyn til importert fôr, gjødsel og andre innsatsfaktorer. Kornberedskapen som nå bygges opp, er begrenset i omfang og dekker kun deler av behovet. Medisiner og medisinsk utstyr er i stor grad produsert utenfor landets grenser. Logistikken er sårbar.

Da blir neste spørsmål helt avgjørende: Klarer norsk landbruk å forsyne hele landet dersom det virkelig gjelder?

Antallet aktive gårdsbruk har gått kraftig ned over tid. De siste ti årene har mange lagt ned produksjonen. Ikke fordi viljen mangler, men fordi rammevilkårene gjør det stadig vanskeligere å drive. Små og mellomstore bruk presses ut, marginene er små, og hverdagen blir mer uforutsigbar.

Dette skjer samtidig som bygdene, der matproduksjonen faktisk foregår, tappes for folk og tjenester. Skoler legges ned. Barnehager forsvinner. Helsetilbud og tannlege sentraliseres. Kommuner svekkes økonomisk gjennom det som omtales som effektivisering, men som i praksis betyr mindre handlingsrom og færre tilbud.

Når folk ikke kan leve normale liv der maten produseres, flytter de. Når folk flytter, legges gårder ned. Når gårder legges ned, svekkes Norges evne til å forsørge seg selv.

Dette er ikke en tilfeldighet. Det er konsekvensen av en politikk som prioriterer sentralisering i en tid hvor beredskap burde vært det overordnede målet.

Hva skjer når enda flere bygder dør som følge av statlige og kommunale kutt? Når budsjettdisiplin trumfer samfunnssikkerhet? Hvilken vei er det egentlig Norge går nå?

Dette er ikke bare et lokalt ansvar. Det er ikke bare et spørsmål for kommunestyrer som allerede står i knestående. Dette er et nasjonalt ansvar. Det er Stortinget som setter rammene, prioriteringene og retningen.

Et land kan ikke forberede seg på krig og alvorlige kriser den dagen trusselen er fullt synlig. Beredskap bygges i fredstid. Over tid. Med vilje.

Dette er ikke romantikk. Dette er ikke bygdeidyll og følelsespolitikk. Dette er hard realisme i møte med en verden som blir farligere, mer ustabil og mindre forutsigbar for hvert år som går.

Likevel fortsetter vi som før. Vi sentraliserer. Vi kutter. Vi legger ned. Og vi later som om beredskap kan vedtas i et dokument, i stedet for å bygges i virkeligheten.

Det er fullstendig uansvarlig.

For når krisen først treffer, er det for sent å angre på at vi la ned skolene, tappet kommunene, presset bøndene ut og bygdene tomme. Da hjelper det ikke med strategier, rapporter og gode intensjoner. Da trenger vi mat. Folk. Produksjon. Struktur.

Og akkurat nå bygger Norge seg mer sårbart, ikke sterkere.

Nok er nok.

Nok sentralisering forkledd som effektivisering. Nok nedbygging av bygder i en tid som roper etter beredskap. Nok symbolpolitikk når det er handling som trengs.

Hvis politikerne mener alvor med beredskap, må de begynne der beredskapen faktisk finnes: i bygdene, i landbruket, i lokalsamfunnene som fortsatt holder hjulene i gang.

Dette handler ikke om hvor folk bør bo. Det handler om hvor folk må bo for at Norge skal overleve som et selvstendig, robust land.

Å bygge ned bygdene nå er å gamble med Norges evne til å stå i krise og krig. Og det spillet har vi ikke råd til å tape.

Nå må vi som befolkning stå sammen, i by og bygd.

Dette angår oss ALLE!