Herold

Arkitekturopprøret er igjen på banen og kritiserer Skien brygge-prosjektet. Det er positivt. I den offentlige debatten om byutvikling i Grenlandsbyene er distriktets arkitekter påfallende fraværende.

Som praktiserende arkitekt i Grenland i 46 år har jeg sett hvor lite faglige diskusjoner det har vært fra vår yrkesgruppe.

Nå som jeg er pensjonist, føler jeg at jeg trygt kan si hva jeg mener, uten å være redd for å miste oppdrag av den grunn. Dessverre er dette nok en berettiget frykt blant distriktets arkitekter.

Det er flere grunner til at arkitekturdebatten er fraværende. En grunn er at det er vanskelig å kritisere kolleger uten å bli mistenkt for å være snurt over at eget kontor ikke fikk jobben.

En annen er at vi som har drevet kontor i distriktet, ikke alltid opplever at våre synspunkter verdsettes av kommuneadministrasjonen eller politikerne.

Det er ikke til å legge skjul på at kontor med postadresse Oslo tillegges større faglig tyngde enn lokale kontor. Dette ser vi også når det arrangeres arkitektkonkurranser som krever prekvalifisering. Da skal det mye til før lokale arkitektkontor blir funnet kvalifisert.

Ingen lokale arkitekter deltok i konkurransen om Skien brygge. Det samme gjaldt konkurransene for Østre Porsgrunn kirke og Ibsenbiblioteket i Skien.

Det er ingen tvil om at lokale kontor var kvalifisert til å delta i alle disse konkurransene, men ingen ble funnet faglig dyktige nok. Arkitekturopprøret etterlyser en visjon for byutvikling i Skien. Det gjør jeg også.

Det er flere grunner til at en slik visjon mangler. En av dem er fraværet av visjonære arkitekter og urbanister i kommuneadministrasjonen og blant politikerne. Skien kommune har i flere år vært nærmest blottet for arkitektfaglig kompetanse.

Nå er det heldigvis ansatt arkitekter, selv om de ikke sitter i ledende stillinger. Vi kan håpe at de likevel vil få mulighet til å påvirke internt.

En annen årsak er at prosessen for tilrettelegging av utbygging er endret. Tidligere hadde kommunen ansvar for overordnet planlegging helt ned til reguleringsplannivå. Det ga rom for å lage helhetlige planer med mål om gode byrom og steder for aktivitet og liv. Reguleringsplanene ble utarbeidet av kommunalt ansatte fagfolk som arbeidet ut fra fellesskapets interesser, og de ble godkjent av politikerne.

Planene stilte detaljerte krav til utnyttelse, høyder og innhold. Når planen var vedtatt, visste utbyggerne hvilke rammebetingelser som gjaldt for videre detaljplanlegging. De kunne velge om de ville akseptere dette eller ikke delta.

Tidligere var det få utbyggere i Grenland, og de kjente godt til hvilke krav og ønsker fellesskapet stilte. Jeg kjenner ikke til at utbyggere trakk seg fra prosjekter fordi de ikke ville akseptere kommunens krav.

I dag er situasjonen en annen.

For det første er det ikke lenger god tilgang på byggeområder, og kommunene legger ikke ut tomter slik de gjorde før. For det andre har det kommet nye typer utbyggere. Blant kapitalsterke aktører er eiendomsutvikling blitt kjent som en mulighet for lettjente penger.

Mange av dagens utbyggere mangler både kunnskap om og interesse for arkitektur og byutvikling. Eiendomsutvikling ses primært som en måte å tjene penger på. Jo større areal, desto høyere fortjeneste.

Dette er ikke et lokalt fenomen, men gjelder over hele landet. Det ble tydelig i programserien «Stygt» som gikk på TV før jul, med fokus på hva vi bygger rundt oss i dag. En annen viktig endring er at det ikke lenger er kommunen som utarbeider reguleringsplanene. Dette arbeidet er nå overført til grunneierne som ønsker å bygge ut.

Kommunens rolle begrenses til å godta eller avslå det forslaget som legges frem. Med den nedbyggingen av arkitektur- og byggfaglig kompetanse som har skjedd i kommunene, har det også blitt vanskeligere å avslå planer på faglig grunnlag.

Planene blir derfor ofte godkjent så lenge de er formelt korrekt utformet. Dersom en arkitektkonkurranse ligger til grunn for reguleringsplanen, blir det enda vanskeligere for en administrasjon uten faglig tyngde å si nei. Det kan innvendes at det tross alt er arkitekter som utarbeider disse planene. Det er riktig. Problemet er at arkitekten i mange tilfeller arbeider med påholden penn.

Har man som arkitekt innvendinger mot en utbyggers planer, finnes det alltid et annet kontor som er villig til å svelge kameler.

Selv om det ligger en arkitektkonkurranse til grunn for Skien brygge, viste også konkurransen at romprogrammet var så omfattende at alle forslagene sprengte Langbryggenes naturlige grenser.

Slik blir det når utbygger definerer oppgaven, og arkitektens rolle reduseres til å gi fysisk form og visualisere utbyggers visjon gjennom 3Dmodeller og bilder.

Stiller man spørsmål ved utnyttelse, høyder, solforhold og lignende, er man ikke lenger med. For Skien brygge er hovedproblemet utnyttelsen og ønsket om å bygge ut i vannet. Med redusert utnyttelse, mindre enkeltvolumer, bedre lys- og solforhold og en åpen bryggekant, kunne dette blitt et helt annet sted enn det som nå planlegges.

Skal Skien brygge bli et positivt forbildeprosjekt for Skien, må reguleringsplanen endres. Det er å håpe at kommunen, nå som planavdelingen er styrket med arkitektkompetanse, også ser utfordringene i det foreliggende prosjektet. Det er også å håpe at gruppen som har arbeidet mot disse planene i flere år, fortsetter sitt engasjement.

Jeg ser nå at politikere omtaler 3D-bildene i prospektet som skisser, og forventer at de endelige tegningene skal bli annerledes. Skien brygge er imidlertid lansert som et salgsprospekt. Dersom utbygger endrer bygningene vesentlig nå, vil det være å villede potensielle kjøpere. De foreliggende 3D-bildene gir etter min vurdering et realistisk bilde av hvordan byggetrinn én vil fremstå. Målet må være en utbygging på Skien brygge som skaper gode steder og møteplasser, hvor menneskelig aktivitet og liv kan finne sted både ute og inne.

Bygningsmassen må gis en dimensjon og utforming som videreutvikler Langbrygga som sted, og som forsterker møtet mellom land og vann.

Jeg er ikke i tvil om at dette kan gjennomføres innenfor en moderne arkitektonisk utforming.

Det vil imidlertid kreve at utbygger aksepterer lavere fortjeneste, og at arkitektene gis friere tøyler i utformingen.