Innlandet viser veg – nå må staten følge etter
Innlandets opptrappingsplan for fylkesvegene er et eksempel til etterfølgelse. Nå må også staten trappe opp sin innsats for de livsfarlige fylkesvegene.
På fylkesvegene i Norge er risikoen for å bli drept eller hardt skadd nesten dobbelt så høy som på riksvegene. Dette er ikke et naturgitt faktum. Det er et resultat av politiske valg og kollektiv tverrpolitisk unnlatelsessynd på ulike forvaltningsnivåer.
Innlandet fylkeskommune fortjener ros. Med sitt nylig vedtatte handlingsprogram for fylkesveger tar Innlandet et reelt krafttak for å bedre trafikksikkerheten, stoppe forfallet og gjøre vegnettet tryggere og mer framkommelig for framtiden. De gjør det mange andre snakker om, men ikke prioriterer når budsjettene strammes inn: De setter sikkerhet, vedlikehold og ansvar foran kortsiktige hensyn.
Strålende fornøyd: – Vi har skreket i mange år
Innlandet har landets største fylkesvegeier. Over 6 800 kilometer fylkesveg og rundt 1 250 bruer forvaltes i et fylke med lange avstander, spredt bosetting og høy gjennomgangstrafikk. Mange av disse vegene er bygget for en helt annen tid – med lavere trafikk, lettere kjøretøy og et mer stabilt klima. Det er på disse vegene barn blir kjørt til skole, ansatte pendler til jobb og næringslivet frakter varer som hele Norge er avhengig av.
Og det er på disse vegene det går galt. Utforkjøringsulykker og møteulykker dominerer statistikken for drepte og hardt skadde på fylkesvegene. Det er ikke tilfeldig. Smale veier, farlig sideterreng, manglende midtoppmerking og dårlig dekke øker risikoen dramatisk. Innlandet fylkeskommune har valgt å møte dette med kunnskapsbaserte tiltak: systematisk sikring av risikokurver, utbedring av sideterreng, bedre kryssutforming og målrettede trafikksikkerhetstiltak der effekten er størst.
Dette er nullvisjonen omsatt i praksis. Nullvisjonen slår fast at det er etisk og moralsk uakseptabelt at mennesker blir drept eller hardt skadd i trafikken. Den forplikter alle nivåer i forvaltningen. Når risikoen på fylkesvegene er så mye høyere enn på riksvegene, er det ikke nok å gjenta visjonen i festtaler. Da må ressursene flyttes dit risikoen er størst.
Innlandet gjør sin del. De øker rammene, prioriterer vedlikehold foran nybygg der det gir mest sikkerhet for pengene, og tar høyde for et villere og våtere klima som allerede har vist hvor sårbart vegnettet kan være. De erkjenner også fylkesvegenes rolle i totalforsvaret og samfunnssikkerheten – som omkjøringsveger, beredskapsårer og kritisk infrastruktur i krise og krig.
17.000 km med veg som stort sett var i dårlig forfatning ble i 2010 overført til fylkene fra staten. Siden har staten underfinansiert fylkeskommunene, og dette har gjort standard- og vedlikeholdsetterslepet enda mer massivt – også i Innlandet. Problemet har nå vokst så stort at det ikke kan løses med fylkeskommunale midler alene. Derfor har KNA lenge krevet store øremerkede midler til fylkesvegene. Når staten stiller tydelige krav til trafikksikkerhet, beredskap og klimatilpasning, må den også stille opp med finansiering.
Innlandet har vist hva som er mulig når viljen er til stede. Nå er det statens tur til å vise at den mener alvor med trafikksikkerhet, nullvisjon og likeverdige liv – uavhengig av om det er riks- eller fylkesveg.