Herold

Etter mitt syn er president Donald Trump, og USAs rolle i verden, et resultat av Monroe-doktrinen fra 1823 og den politiske utviklingen i landet etter andre verdenskrig, særlig etter at president Ronald Reagan kom til makten i 1981. Sammen med statsminister Margaret Thatcher ledet de den vestlige verden inn i nyliberalismen, med sitt selvregulerende marked. Det mente Karl Polanyi er en utopi, som han advarte mot i «The Great Transformation» fra 1944 (på norsk i 2012), hvor han også tok for seg bakgrunnen for første verdenskrig – en uhemmet liberalisme som måtte temmes. Polanyis kritikk av markedsliberalismen er senere fulgt opp av blant andre Gunnar Garbo i «Nyliberalismen er verken ny eller liberal. Et idéhistorisk oppgjør med politisk falskmynteri»(ignorert av politikere og medier flest) og Patrick J. Deneen i «Why Liberalism Failed» fra 2018.

I 1846 invaderte USA Mexico og okkuperte 1,3 millioner km2 (Ukraina 0,6 millioner km2) eller 55 prosent av Mexicos territorium. Den var et ledd i USAs ekspansjonspolitikk (Manifest Destiny og et tidlig uttrykk for landets imperialisme) hvor innvandrede nybyggere skulle utvide USA fra øst- til vestkysten. (Følgelig har de mindre rett på landet enn Danmark til Grønnland?)

Et knapt århundre etter Monroe bestemte president Theodore Roosevelt i 1904 at USA skulle fungere som internasjonal politimakt i Latin-Amerika: USA bestemte hva som var rett og galt og handlet deretter. Latin-Amerika ble opprettholdt som en amerikansk innflytelsesfære. Spania ble fratatt sine gjenværende kolonier i Amerika, og revolusjonære folkelige bevegelser i disse koloniene ble hensynsløst undertrykket, spesielt på Cuba, og fratatt uavhengighet.

Woodrow Wilson, som var USAs president 1913-21, sa i 1907: «Konsesjoner skaffet til veie av finansmenn må beskyttes av statens ministre, selv om det innebærer en krenkelse av uvillige nasjoners suverenitet. (...) døren til de nasjoner som er stengt, må slås inn.» Og i 1914 sa han at han støttet «den rettferdige erobringen av utenlandske markeder».

John Kenneth Galbraith skrev i «American capitalism» (1952) at næringslivsledernes kamp mot velferdsstaten var i full gang allerede like etter den andre verdenskrig. Den økonomiske framgangen i USA etter krigen ble etterfulgt av en dyp uro hos de ledene forretningsmenn. Perioden var preget av stor produksjon og høy fortjeneste. Under den store depresjonen på 1930-tallet hadde næringslivet tapt mye prestisje. På begynnelsen av 1948 skrev bladet til USAs ledene næringslivsorganisasjon at presidenten (Harry Truman) i sitt årlige budskap lovet «uutholdelige byrder» for næringslivet. Noen uker senere fortalte samme blad at lederen i forbundet ville sette inn «industriens idéer og ideal i kampen mot totalitarismen». Han fortsatte sine «taler for frihet» med å påpeke at «trusselen mot den amerikanske friheten er overhengende» og at «vi er på vei mot å gi staten allmakt», og ennå senere «ved høyeste velstandsnivå har vårt folk dog tapt troen på friheten og er på vei bort fra den». En elegant brosjyre fra USAs handelskammer advarte mot «bakveien inn i sosialismen» og at folk kunne komme til å bli «ledet over en bro av sosialisme og rett inn i en politistat».

Galbraith formidlet tanker til den berømte norsk-amerikanske økonom og sosiolog Thorstein Veblen. Hans bok «Theory of the Leisure Class»fra 1899 er fortsatt høyst aktuell og kom på norsk i 2014 (*Den uproduktive klasse*) med en fyldig innledning av professor Erik S. Reinert. Galbraith fulgte opp «American Capitalism» med«The Affluent Society»i 1958 og «The New Industrial State» i1967.

Senere har James Fallows skrevet om hvordan mediene har undergravd det amerikanske demokratiet (1996), Kurt Andersen om hvordan de «onde genier» undergraver USA (2020), og John Perkins har skrevet den hemmelige historien til det amerikanske imperium og om hvordan USA tar over verden (2008/2016). Dagens hendelser bør derfor ikke komme som noen stor overraskelse.