Assimilering uten fortid?
Om nasjonen, assimilering og norsk minoritetspolitikk
Asle Toje, statsviter og nestleder i Nobelkomiteen,fortalte oss i to innlegg i Aftenposten fÞr jul (22.12.2025 og 27.12.2025) at Norge nÊrmest stÄr foran dommedag, fordi vÄrt indre samhold rakner i manglende patriotisme og fedrelandskjÊrlighet. Den indre opplÞsningen, grunnet innvandrere uten norsk kulturell tilknytning og kravstore minoriteter, vil ogsÄ fÞre til at ungdommen neppe vil vÊre villig til Ä kjempe for nasjonen. Vi stÄr framfor sivilisasjonssammenbrudd, slik ogsÄ Trump-administrasjonens nye sikkerhetspolitiske strategi predikerer. "De andre" som ogsÄ bor i landet «vÄrt» gjÞr at «vi» mister vÄr organiske forbindelse med fortida, og dermed med nasjonen. Og hvem er villig til Ä kjempe for en slik nasjon undrer Toje.
Nasjonen er altsÄ bÊrebjelken i vÄrt forsvar, hva nasjon inneholder er imidlertid uklart i Tojes tekster. Vi fÄr vite at nasjonen er en organisme, noe naturgitt, og som mange organismer stÞter den fra seg fremmedelementer, som minoriteter og innvandrere. Nasjonen gÄr i arv, og en kan neppe tilegne seg dens innhold gjennom en generasjon eller to, noe som gjÞr at innslaget av innvandrere uten tilknytning og kravstore minoriteter (som samer og kvener?) undergraver nasjonens enhet. Disse gruppene forstÄr ikke nasjonens forhistorie og dermed heller ikke nasjonens samtid. Dette gjÞr at de heller ikke er villig til, eller evner, Ä jobbe for nasjonens framtid. En nasjon er ikke noe en kan starte pÄ nytt skriver Toje, den ser ut til Ä vÊre en statisk, uforanderlig stÞrrelse med en slags nedarvet kulturell kjerne.
For Toje ernasjonalkonservativismen nasjonens redning fra de venstreradikale (utrop 17.08.2020) og fra internasjonale liberalistene (DN 19.02.2022) som alt for lenge har fÄtt dekonstruere nasjonen til fordel for mangfoldets opplÞsende krefter; vi mÄ vende tilbake til nasjonens opprinnelige ide og gripe til forfedrenes forstÄelse av nasjonsbygging. Det skisseres en ensrettet nasjonalisme bygd pÄ majoritetens/maktens premisser - pakket inn i begreper som lojalitet, fedrelandskjÊrlighet, tradisjon, generasjon, offervilje og samhold. En speiling av internasjonale autoritÊre forestillinger om nasjonens overlevelse, og altsÄ en tilbakevending til fortidas norske nasjonalromantiske nasjonsbygging.
- Les Asle Tojes kronikker:
- Vil Norge overleve det som kommer?
- Hva er det vÄre ungdommer skal kjempe for?
Jeg vil bore litt videre i denne nasjonsforstÄelsen, og hvordan Toje ser for seg at nasjonen kan reddes.
FÞrst vil jegimidlertid uttrykke undring over hvor Tojes frykt for ungdommens offervilje kommer fra. Hadde han brukt noen minutter pÄ Ä undersÞke ville han funnet en offervilje i befolkningen ingen andre land i Europa, og svÊrt fÄ i verden, har (forskning.no). 9 av 10 nordmenn svarer at de er villige til Ä kjempe for Norge i en eventuell krig. Vernepliktige unge oppgir som grunn at de vil forsvare frihet og demokrati, sier forskere ved Forsvarets forskningsinstitutt. Norge, et land preget av liberale verdier, hÞy tillitt og mye fellesskap, har altsÄ en forsvarsvilje som er langt hÞyere enn i land preget av «nasjonalkonservative» verdier som Toje ser ut til Ä framsnakke. Dette har Toje altsÄ ikke fÄtt med seg.
Om vi huskerfem Ă„r tilbake, til pandemien, fikk vi jo ogsĂ„ helt tydelig demonstrert nasjonens «offervilje» og samhold â i lĂžpet av dager omstilte samfunnet seg, vi sa fra oss mĂ„ten vi hadde levd Ă„pent pĂ„, for Ă„ forsvare fellesskapet i en krisetid. Det nasjonale fellesskapet er jo ogsĂ„ Ă„penbart pĂ„ dager som 17. mai. At nasjonen samler seg sĂ„ vi ogsĂ„ etter massakren 22. juli 2011. Jeg opplever det samme fellesskapet i hverdagen â pĂ„ butikken, pĂ„ jobben og i idrettslaget. Disse eksemplene pĂ„ nasjonalt samhold kan neppe ha gĂ„tt Toje hus forbi, en kan mistenke at han overser dem bevisst fordi de ikke passer inn i hans fortelling om samfunnets indre opplĂžsning. Denne utelatelsen av forskning understreker Tore Wigs (Morgenbladet 31.12.2025) poeng om at Tojes dommedagsprofetier preges av en fellesnevner, nemlig fravĂŠret av analytisk stringens, empirisk stĂžtte og metodologisk transparens og systematikk. Det forblir svulstig og pompĂžs synsing.
SÄ tilbake tilTojes forstÄelse av nasjonen og hvordan den kan reddes. Innvandrere uten norsk nasjonal tilknytning og kravstore minoriteter er altsÄ nasjonens store utfordring. SÄ hvordan ser han for seg at disse best kan bli en del av nasjonen? I 2020 skrev han at «Den raskeste veien til suksess i Norge gÄr gjennom assimilering» (Utrop 17.08.2020). Assimilering er hans beste konservative rÄd for Ä lykkes i Norge. à hevde noe annet er bare venstreradikalt vÄs, eller som Toje skriver «en sannhet de fÊrreste av norske innvandreres selvutnevnte talsmenn vil erkjenne». Toje er dessverre igjen svÊrt uklar i begrepsbruken. I Utrop behandles «assimilering» like uklart som «nasjonen» i tekstene i Aftenposten (2025). Vi lÊrer likevel at assimileringen skal vÊre frivillig: «Staten bÞr ha frivillig assimilering som mÄl».
Ordet assimilasjonbetyr «Ä gjĂžre lik». Som strategi for enkeltmennesker og kollektiver kan assimilering vĂŠre frivillig eller bli pĂ„tvunget, men den innebĂŠrer en overgang til majoritetens kultur pĂ„ bekostning av ens opprinnelige kultur â altsĂ„ at minoriteten skifter ut sin kultur. Toje skriver at frivillig assimilering bĂžr vĂŠre statens mĂ„l â altsĂ„ kan en gĂ„ ut fra at Toje ser for seg assimilering som en statlig strategi, og ikke bare noe den enkelte tar pĂ„ sin egen kappe Ă„ gjennomfĂžre.
Innenfor samfunnsvitenskapene og historiefaget er det, slik Toje ogsÄ kan se ut til Ä mene, vanlig Ä forstÄ assimilering som en minoritetspolitisk strategi. Grovt sett en av tre strategier Norge har hatt overfor sine minoriteter, der de to andre er integrering med innslag av selvbestemmelse (for samene som urfolk). Assimilering er «en minoritetspolitikk der individer eller grupper mÄ gi avkall pÄ sin egen kulturelle identitet for Ä tilpasse seg majoritetskulturen. Som sosial og politisk strategi er assimilering nÊrt knyttet til maktutÞvelse i form av normativt press og strukturell tvang» kan en lese i Store norske leksikon.
I norsk historisk forskningforstĂ„s fornorskningspolitikken som den assimileringspolitikken staten brukte for Ă„ gjĂžre samer og kvener norsk i sinn og skinn fra slutten av 1800-tallet og som gradvis ble avviklet fra 1950/60-tallet (som i all periodisering er det her selvsagt faglige uenigheter, noen vil mene fornorskningen startet langt tidligere og fortsatt virker i dag). Jeg bruker begrepet fornorskning om den bevisste statlige assimileringsstrategien, og ikke om det faktum at samer og kvener ogsĂ„ har blitt «norskere» gjennom andre bĂ„de bevisste og ubevisste strukturelle prosesser. Og denne bevisste assimileringen av samer og kvener innebar blant annet tvang, sĂŠrlig innenfor skolesystemet. Staten la politiske fĂžringer og press pĂ„ minoritetene for at de skulle bli norske â noe de/vi skulle bli for sitt/vĂ„rt eget beste. Assimilasjon som strategi bygde pĂ„ en hierarkisk vurdering av den norske kulturen som bedre enn minoritetenes "fremmede" kulturene. Det var derfor en slags plikt Ă„ lĂžfte minoritetene opp pĂ„ et hĂžyere kulturtrinn og inn det "moderne". "Den eneste redningen for lapperne er Ă„ absorberes av den norske nasjonen" uttalte Johan Sverdrup 1863, et par tiĂ„r fĂžr assimilasjon for alvor ble statens strategi. Det kan diskuteres om Sverdrup hadde rett. Assimilasjon som politisk strategi ble i alle fall lagt i skuffa utover 1950- og 60-tallet og byttet ut med integrasjon som minoritetspolitisk strategi.
Integrasjon innebÊrer,svÊrt forenklet sagt, at minoriteten blir en del av samfunnet/nasjonen der de tar med seg sin opprinnelige kultur inn i nasjonen. Staten legger til rette for at minoritetene kan bevare sin egenart og likevel bli fullverdige medlemmer. Slik bygges nasjonen videre pÄ bÄde majoritetens og minoritetenes kulturer. Denne strategien ligger til grunn for dagens rÄdende syn pÄ nasjonen som mangfoldig, Äpen og sammensatt, og er ansett som en grunnmur i vÄrt liberale samfunn.
Assimileringens realhistorie- vÄr felles fortidige kontekst, forholder ikke Toje seg til i Utrop (2020). Seinere, i sine Aftenposten-tekster (2025) er han svÊrt opptatt av at vi mÄ kunne vÄr historie for Ä kunne handle i vÄr egen samtid til det beste for framtida. Kanskje er han ikke klar over assimilasjonspolitikkens historie i Norge, eller sÄ overser han den.
Videre er detogsÄ uklart hvordan Toje forstÄr begrepet assimilering i dag; Hvor frivillig er egentlig Tojes statlige frivillige assimilering av innvandrere? Det som er tydelig er at han ikke forveksler «frivillige assimilering» med «integrering», han vil tilbake til assimilering som strategi.
Toje skriverat han «mener det er uklokt Ä fokusere pÄ det iboende og sÊregne; det som skiller oss fra hverandre. Det er en bjÞrnetjeneste Ä oppmuntre innvandrere til Ä markere kulturell avstand til befolkningen i landet som har tatt dem imot. Fordi det er en oppskrift pÄ fremmedgjÞring» (Utrop). Det er pÄ et nivÄ innlysende at markering av kulturell avstand kan fÞre til fremmedgjÞring. Men spÞrsmÄlet er om bevaring av egen kultur er Ä anse som «Ä markere kulturell avstand til befolkningen i landet som har tatt dem imot»? Det forblir uklart hva Toje mener med kulturell avstand.
Sett i lysav Tojes seinere forstĂ„else av nasjonen (Aftenposten 2025), der han mer enn antyder en essensialistisk forstĂ„else av det norske, er utsagnet om at det er «uklokt Ă„ fokusere pĂ„ det iboende og sĂŠregne» noe merkelig. Det kan se ut som det er «de andre» som ikke bĂžr fokusere pĂ„ det iboende og sĂŠregne i sin «fremmede» kultur, og at de heller bĂžr begynne Ă„ fokusere pĂ„ det iboende og sĂŠregne norske. Toje skriver ogsĂ„ om «en âtettâ nasjonal kultur» og om «et âtyntâ verdi-surrogat» for Ă„ beskrive hva nasjonen bĂžr og ikke bĂžr vĂŠre. Hva det tynne verdi-surrogatet er forblir ubeskrevet, den tette nasjonale kulturen er kanskje den nedarvede fedrelandskjĂŠrligheten og patriotismen han senere har beskrevet i Aftenposten (2025)?
Det viktigstei Tojes frivillige assimileringen er Ă„ lĂŠre seg norsk sprĂ„k. Dette er en selvfĂžlge ogsĂ„ venstreradikale trolig forstĂ„r. SpĂžrsmĂ„let er hvordan sprĂ„kinnlĂŠringen bĂžr skjer â gjennom morsmĂ„let slik sprĂ„kforskningen i dag viser er den beste mĂ„ten Ă„ lĂŠre et nytt sprĂ„k pĂ„, eller ved Ă„ tenke at barna ikke har plass i hodet til mer enn et sprĂ„k om gangen, og derfor gĂ„ rett pĂ„ norskopplĂŠringen â slik en gjorde under assimileringen i nord for 100 Ă„r siden. Toje svarer ikke pĂ„ dette, men ut fra tekstenes helhet kan en jo spekulere pĂ„ om han ville slĂ„tt et slag for den sistnevnte strategien der en legger bak seg det gamle og tar til seg det nye.
Det andreen bĂžr lĂŠre seg i den frivillige assimileringen er den norske Kanon â de viktigste verkene i norsk litteratur og kunst - fordi «Kulturell kompetanse er nesten som en âsuper powerâ» - igjen slĂ„r Toje inn Ă„pne dĂžrer. Kulturell kompetanse har vĂŠrt kjernen i norsk danning og utdanning de siste 50 Ă„rene â selv om den kulturelle kanon kanskje har fĂ„tt mindre plass, presset gjennom av en «venstreradikal» lĂŠrermasse, â68-ere og av ulike «venstreradikale» regjeringer. Toje mener trolig noe annet med kulturell kompetanse enn den rĂ„dende forstĂ„elsen av begrepet som har handlet om mangfoldsforstĂ„else, om nasjonen som sammensatt og forstĂ„else av hverandres ulikheter. Kulturell kompetanse kan for Toje se ut til Ă„ handle mer om Ă„ forstĂ„ «kjernen» i det norske. Hva den norske kanon bestĂ„r av forblir som mye annet i Tojes tekster ubesvart.
Oppsummert harinnvandrere ifÞlge Toje fÞlgende frie valg: «Det er et fritt land. I Norge kan du velge Ä leve som om du var i en annen kultur eller et annet Ärhundre om du vil, men dersom du har ambisjoner om Ä lykkes i dette samfunnet er den raskeste og beste veien Ä assimilere deg; Ä gjÞre sprÄket og kulturen til din egen» (Utrop 2020).
Siste leddi Tojes oppsummering er det trolig fĂ„ som er uenige i: gjĂžr sprĂ„k og kultur til din egen â en kjerne i vĂ„r tids integrasjonspolitikk. SpĂžrsmĂ„let blir igjen hvordan dette skal skje.
Skal en taTojes oppsummering bokstavelig er det neppe et valg Ä bruke en «annen kultur eller et annet Ärhundre» som stÞtte i tilegnelsen av det norske, de fleste har jo ambisjoner om Ä lykkes i samfunnet. Dikotomien som settes opp - behold en annen kultur fra et annet Ärhundre og mislykkes eller assimiler deg og lykkes - legger ikke opp til stor grad av frie valg slik jeg leser det. Sitatet sier jo ogsÄ noe om hvordan Toje vurderer andre kulturer enn den norske.
I Aftenposten (2025) fĂ„r vi kanskje et slags videreutviklet svar pĂ„ hvordan Toje ser for seg at assimileringen kan lykkes: «Vi mĂ„ stille mĂ„lbare krav til integrering og oppfĂžrsel; belĂžnne patriotisme i kultur og utdanning». Hvilke mĂ„lbare krav det er snakk om er i det blĂ„, det samme er hvordan patriotisme i kultur og utdanning skal belĂžnnes. Jeg vet at under assimileringen av samer og kvener opprettet staten et fond som skulle belĂžnne patriotisme i kultur og utdanning. Det sĂ„kalte «Finnefondet» ga blant annet en vesentlig lĂžnnsbonus til lĂŠrere som gjennom sitt virke var sĂŠrlig patriotiske og kunne vise til sĂŠrlige resultater i fornorskningsarbeidet. Kanskje kan dette vĂŠre noe Ă„ vende tilbake til? Barna pĂ„ internatskolene ble ogsĂ„ mĂžtt med tydelige krav til integrering og oppfĂžrsel â pĂ„ mange internater var det straff for Ă„ bruke eget morsmĂ„l â noe som ble sett pĂ„ som dĂ„rlig oppfĂžrsel og manglende vilje til integrering.
Toje er som nevnt opptatt av at vi mÄ kjenne vÄr fortid om vi skal kunne handle i vÄr samtid til det beste for nasjonens framtid. Dette er selvsagt helt rett. SpÞrsmÄlet er bare hvilken fortid vi bÞr kjenne og hvilke perspektiver vi skal ha nÄr vi prÞver Ä forstÄ denne fortida. Toje mener vi mÄ kjenne til noen kjerneverdier i det norske knytta til begreper som fedrelandskjÊrlighet, patriotisme, den nedarvede norskheten og kanon.
Hadde Toje sittetlitt lenger nord i landet, omgitt av en annen kulturell sammensetning og historie, hadde speilet til fortida kanskje vist han en annen historie og han hadde kanskje brukt assimilasjonsbegrepet pĂ„ en annen, og forhĂ„pentligvis tydeligere mĂ„te. Hans bruk av begrepet uten noen koblinger til, eller refleksjoner over, fortidas praktiske bruk i eget land, viser at han i alle fall i Utsyn i 2020 ikke sĂ„ sammenhengen mellom fortida, samtida og framtida nĂ„r han snakker om hvordan innvandrere best kan lykkes i Norge. Kanskje han reflekterer mer over denne historiske sammenhengen i dag â han vektlegger i alle fall at innvandrere og kravstore minoriteter bĂžr ha slik kompetanse (Aftenposten 2025).
Assimilering harvÊrt et kraftfullt og undertrykkende verktÞy i norsk minoritetshistorie, noe som gjerne kunne vÊrt vist til og diskutert av Toje. Og strategien var heller ikke fullt ut effektivt. En kan hevde at minoritetene i nord har blitt langt bedre integrert i nasjonen Norge etter at assimileringen ble bytta ut med integrering som statlig minoritetspolitikk. Kanskje kunne innsikt i denne historien blitt brukt som grunnlag nÄr han vurderer assimilasjon som den beste minoritetspolitisk strategien i dag.
Mine studenter,mine kolleger og jeg jobber med hvordan vi kan forstÄ historien og hvordan ulike perspektiver virker inn pÄ hvordan vi tolker fortida. NÄr vi jobber med dette, blant annet ved Ä undersÞke fornorskningspolitikken og hvordan den virket i ulike samfunn til ulike tider, og hvordan den har pÄvirket vÄr egen samtid, Þver vi pÄ Ä forstÄ at historien ikke er en gitt stÞrrelse, men er Äpen for tolkning. For eksempel at Norgeshistorien kan se annerledes ut fra nord enn fra Nobellinstituttet i Oslo. Og at begreper som assimilering og assimilasjon trolig betyr noe annet i vÄr nordlige kontekst der fornorskningen ble gjennomfÞrt og virket, enn i hovedstaden hvor fornorskningen ble initiert, planlagt og finansiert. At assimilering kan forstÄs annerledes av «de andre» i nord, enn av folk uten denne kollektive historiske erfaringen av utenforskap. Erfaringene mange studenter har med seg pÄ en eller annen mÄte gjennom lokalsamfunnets historie, eller gjennom egne familiehistorier, gir kanskje en annen innsikt i assimileringens historiske betydning og virkninger. Assimilasjon blir noe annet enn et teoretisk og abstrakt begrep, det blir en praktisk politisk strategi med hÄndfaste historiske, personlige og nÄtidige virkninger. Erfaringer som gjÞr at en kanskje snakker om assimilering og assimilasjon med en annen bevissthet og dermed pÄ en annen og mer presis mÄte.
Gjennom utviklingenav en slik historiebevissthet kan kulturell kompetanse bli en reell «super power» en kan bruke til Ă„ utvikle framtidens minoritetspolitikk â en politikk som bygger pĂ„ de historiske erfaringene vi har med tidligere tides politikkutĂžvelse, og ikke bare er tilbakeskuende og drĂžmmende.