Herold

La oss starte en åpen samtale om Drammens identitet.

Drammen har de siste årene gjennomført en imponerende byutvikling.

Ny bybro som fysisk og mentalt knytter bydelene enda tettere sammen.

Helseparken som et tydelig grep for kunnskapsdeling, arbeidsplasser og fremtidsrettet helsenæring.

Og et nytt sykehus som representerer både en massiv investering og et viktig løft for regionen.

Samtidig har detkommet nye bygg, nye planer og nye byrom. Det er investert tungt i infrastruktur, offentlige rom og funksjoner som gjør byen mer robust. Mye av dette er både riktig og helt nødvendig hvis Drammen skal vokse videre.

Steinar Danielsen

Men byvekst handler ikke bare om hva vi bygger. Den handler også om hvem som faktisk velger å flytte hit.

For utenfor bygrensaer Drammen fortsatt for mange et sted man kjører forbi, pendler til, eller har hørt om en gang for lenge siden.

Ikke fordi kvaliteten mangler, men fordi identiteten er uklar. Vi har blitt flinke til å vise fram prosjektene våre, men svakere til å eie fortellingen om byen.

Vi snakker mye om byutvikling, men altfor lite om byfølelse.

Jeg snakket nylig med en kollega som bor i Oslo og jobber i Drammen. Han har ikke noe forhold til havna. Lite forhold til bybroa, selv om den bokstavelig talt binder byen sammen. Sykehuset forbinder han med sykdom, ikke stolthet. Spiralen? Jo da, den hadde han hørt om. Etter at han begynte å jobbe her.

Det burde bekymre flere enn meg.

For hvis vitror at flere kvadratmeter, flere reguleringsplaner og flere rapporter automatisk gjør Drammen mer attraktiv å flytte til, så har vi misforstått noe grunnleggende.

Smartembed for https://www.dt.no/api/graff/v1/component/enkel-poll?id=73532

Infrastruktur er en forutsetning for vekst, men den er ikke svaret alene. Byer konkurrerer ikke bare på funksjon. De konkurrerer på identitet, selvbilde og stolthet.

New York forsto dette allerede på 70-tallet. Da byen var på sitt mest slitne, svarte de ikke først og fremst med nye prosjekter, men med en holdningsendring.

«I :heart: NY» var ikke reklame. Det var selvhjelp.

Et spark bak, til egne innbyggere. Elsk byen din. Snakk den opp. Resten kommer etter hvert.

Drammen har faktiskvært der selv. Vi har kjent på følelsen av felles retning og felles stolthet. Og det var nettopp da at byen vokste, i befolkning, i selvtillit og i relevans. Men et sted på veien ble vi mer opptatt av å vise frem det vi har bygget, enn å fortelle hvem vi er.

Merkevarebygging handler ikkeom slagord. Det handler om mot. Mot til å mene noe. Mot til å velge. Mot til å si «jeg er stolt av Drammen», uten å legge til et «men».

Utfordringen er ikketeknisk. Den er kulturell. Og den kan ikke vedtas i et kommunestyre eller tegnes ferdig i et plankart.

Nå er tiden inne for neste steg.

Spørsmålet er ikke hva vi bygger mer av, men hva vi fyller byen med. Hvordan disse investeringene kan gis mening utover funksjon. I form av identitet, stolthet og byfølelse.

Hvis Drammen skallykkes med videre byvekst og tilflytting, må dette omsettes i konkrete grep. I i fortellinger vi tør å eie, valg vi tør å ta, og en tydeligere idé om hvem byen er til for.

Derfor vil jeg invitere til noe helt konkret: La oss starte en åpen samtale om Drammens identitet. Ikke i form av en ny plan eller rapport, men som en bred diskusjon om hva som faktisk gjør byen verdt å flytte til, bli i og være stolt av.

Politikere, næringsliv, kulturliv og innbyggere må være med, ikke som mottakere, men som medskapere.

Jeg vil derfor avslutte med en enkel, men forpliktende oppfordring:

Fullfør setningen: Jeg er stolt av Drammen fordi …

Hvis vi klarer å svare ærlig på det, og tør å stå i svaret, har vi også et langt bedre utgangspunkt for å ta de riktige valgene for byens videre utvikling.

Andre saker fra dt.no

Nå nærmer det seg: – Deilig å komme i gang

Charlotte (29) brøt med meglerselskapet, nå er hun med i storsatsing: – Det er veldig gøy

Magne Hoset inn – hva skjer med Fagermo?

---------

Sveins undertekst bruk