Herold

Følgende minneord er sendt oss fra Torunn Rugaas.

Kjære Morten.

Vi har kjent hverandre siden tenårene, og vi fikk Marianne sammen. Selv om vi gikk hver vår vei, fortsatte vi å holde kontakten.

Du ble etterhvert far til en liten gutt, og Marianne ble en stolt storesøste. Hun forgudet broren sin. Ikke lenge etter får jeg en datter, og måneden etter får også du en liten datter. Nå er Marianne storesøster til tre og hun forgudet alle søsknene sine.

Men så forsvinner hun, hun forsvinner og det virker som om noen bare har løftet henne opp, og tok henne med til en annen galakse, for det finnes ikke spor etter henne.

Hva var meningen, vi får hver vår datter, og så blir hun borte?

Jeg tenker at vi to har sørget på hver vår måte, Mens jeg pakket kofferten og flyttet for meg selv, og ble ganske rotløs, så fortsatte du, som en god far skal gjøre, å ta vare på familien din, fortsatte å jobbe og holde hjulene i gang.

Da du ble alene, etter noen år, forstod jeg hvor dyp sorgen din, etter Marianne var, du var i bunnløs sorg, og vi møttes og snakket sammen om sorgen og veien videre. Ingen av oss fikk den hjelpen vi skulle hatt, den gangen. Vi måtte klare oss selv.

Du var innom hos oss, for noen uker siden, du skulle hilse på en av mine alternative venner, vi spiste, skravlet og lo sammen.

Vi to har opplevd den største tragedien noen mennesker kan oppleve, vi mistet barnet vårt, og etter 44 år vet vi ennå ikke hva som skjedde med henne.

I alle disse årene har vi jobbet med å finne svar, jeg tror nok du har gravd opp, og undersøkt de fleste stedene vi har fått inn tips om. Du har gjort en kjempejobb. De siste årene har vi også jobbet sammen om tv-produksjoner.

Det er ikke så mange ukene siden vi sammen ble intervjuet og filmet av Åsted Norge, som nå skal se nærmere på saken. Noe vi var utrolig glade for. vi øynet et nytt håp om et svar.

Det er så ubegripelig vondt at du ikke skal være med på dette videre, det er så utrolig urettferdig.

Du har vært min venn, og støtte i årevis, jeg vil savne deg, min venn.

Hvil i fred, Morten.